Norge namsmannshore

Foto: Bingar/Bjoertvedt/M_H.DE/CC BY-SA/3.0/4.0/motparten

Tekst: Stein Olav Krosby

Dato: 24.09.26

Norske politikere synes ikke det er nok at landet har underkastet seg femten tusen EU-direktiver. Derfor har man uten å spørre befolkningen, og uten å få betalt, lagt seg på ryggen for Permanent Court of Arbitration i Haag. Norge går dermed stikk motsatta av andre demokratiske land som lager lover for å beskytte seg mot slike overnasjonale institusjoner.

Ubetalt namsfogd

En direkte konsekvens av at Norge har gitt fra seg suverenitet er at sysselmesteren på Svalbard må agere som ubetalt namsfogd og beslaglegge et russisk skip i den russiske byen Barentsburg. At Norge legger seg på rygg uten en krone har klart å forsure det gode samarbeidet mellom Longyearbyen og Barentsburg som det har kostet flere tiår å bygge opp.

Flaut og forsurende

Da tjenestepersoner fra Sysselmesteren på Svalbard nylig gikk om bord i det russiske fartøyet "Professor Moltsjanov" ved kai i Barentsburg, ble forretningen fremstilt for offentligheten som en ordinær sivil namsaksjon. En rettskraftig avgjørelse fra Den faste voldgiftsdomstolen i Haag (PCA) var godkjent av Nord-Troms og Senja tingrett, og namsmyndigheten utførte sitt lovpålagte oppdrag. Nordlendingene hadde ikke noe valg. Politikerne i Oslo hadde underskrevet en avtale som tvinger Norge til å utføre namsmanns arbeid for utenlandske krefter.

Dårlig laget

Norske folkevalgte har konstruert et lovverk der en privat voldgiftsdom fra utlandet automatisk utløser statlig tvangsmakt. Når dette skjer i et av verdens mest sensitive geopolitiske områder – uten at den norske regjeringen overhodet har noe den skal ha sagt, blir det lett idiotisk. Slike hendelser forklarer hvorfor mange andre demokratiske land ikke har latt seg lure slik norske politikere har.

PCA

Båtsaken som kulminerte med den pinlige beslagleggelsen av det russiske skipet i Barentsburg har sitt opphav i voldgiftssaken PCA Case No. 2017-16. Den 12. april 2023 felte tribunalet under Den faste voldgiftsdomstolen i Haag sin endelige kjennelse. Den russiske føderasjon ble dømt til å betale det ukrainske statlige energiselskapet Naftogaz fem milliarder dollar i erstatning for eksproprierte eiendeler på Krim.

Måten Norge har taklet saken er lite smidig. Det er flaut, smålig, og kan få enorme konsekvenser i fremtiden. Mange spør seg om hvorfor Norge beslaglegger det eneste skipet som leverte mat til et lite arktisk samfunn.

Tok professor

Ved kai i Barentsburg lå det russiske forsknings og forsyningsskipet "Professor Moltsjanov", formelt eid av Den russiske føderasjon gjennom Det statlige hydrometeorologiske institutt. Det er et institutt helt uskyldig for hva som skjer i Ukraina, eller andre steder på kloden for den saks skyld. For tingrettsdommeren i Tromsø og for sysselmester Lars Fause var det likevel ikke noe skjønnsrom. Etter voldgiftsloven § 45 første ledd skal en voldgiftsdom anerkjennes og tvangsfullbyrdes.

Typisk norsk å pusse sko

Hensynet til Norges strategiske naboskap, fiskeriforhandlingene i Barentshavet eller faren for russiske mottiltak er etter loven som Norge har underlagt seg - fullstendig irrelevant. Kontrasten til hvordan andre demokratiske land beskytter seg mot slike overnasjonale bindinger er påfallende. Man kan lure på hva i all verden politikerne har tenkt på da de underskrev. Var ikke overnasjonale problemer med EU nok?

Smartere

USA nekter for eksempel å underlegge seg voldgift som truer egen stats handlingsrom. Washington har derfor nektet å ratifisere FNs havrettskonvensjon (UNCLOS) nettopp for å unngå at maritime disposisjoner kan overprøves av PCA-tribunaler. Føderale domstoler benytter systematisk doktrinen om politiske spørsmål og Foreign Sovereign Immunities Act (FSIA) for å avvise tvangsfullbyrdelser som kolliderer med amerikanske utenrikspolitiske interesser.

Bestemme selv

Akkurat det samme mønsteret for å beskytte seg selv og sine innbyggere ser vi i Brasil. De har nedfelt i sin grunnlov at landets offentlige midler og naturressurser utelukkende skal forvaltes under brasiliansk jurisdiksjon. Brasil har konsekvent nektet å tiltre Verdensbankens investeringsvoldgiftsorgan (ICSID) og har systematisk avvist avtaler som gir eksterne domstoler tvangsmakt over staten.

Norges uforståelige knefall for den internasjonale domstolen kan få flere alvorlige konsekvenser. I verste fall går det ut over den strategiske buffersonen i Barentshavet. Da står milliarder på spill.

Ikke så dumme som Norge

Heller ikke India legger seg på ryggen for en krone. De er klok av skade. Tidligere gjorde de som Norge, men våknet etter at voldgiftspaneler under PCA i Haag dømte landet til milliarderstatninger i tvister med selskaper som Vodafone og Cairn Energy. Det indiske svaret var kontant. Fra 2016 sa New Delhi opp over 70 bilaterale investeringsavtaler. I dag krever indisk lov at nasjonale rettsmidler må være uttømt i minst fem år før voldgift i det hele tatt kan vurderes.

Mangler baller

Alle disse statene, og mange andre, prioriterer nasjonal suverenitet. Norge har som vanlig valgt en pysete rigid formalisme der internasjonale voldgiftskjennelser trumfer nasjonal sikkerhet og råderett. Slikt blir det i det lange løp regjeringsskifte av. Folk gidder ikke finne seg i at lederne gir makten til utlendinger. Derfor har folket stemt nei til EU to ganger.

Advarer

Arresten av "Professor Moltsjanov" vekker nå bekymring i ledende juridiske fagmiljøer. Tidligere professor i rettsvitenskap ved Norges fiskerihøgskole (UiT), Peter Ørebech, har i en årrekke advart mot norsk rettsforvaltning. Svalbardtraktaten forplikter Norge til likebehandling av signatarstatenes borgere og selskaper etter artikkel 2 og 3. Når norske myndigheter i praksis lar private selskaper bruke norsk tvangsmakt mot statlige forsyningsfartøyer i Barentsburg, utfordres grensene for traktatens likebehandlingsprinsipp. Det er naivt å tro at dette ikke vil bli møtt med rettslige og politiske mottiltak fra russisk side.

Denne typen oppførsel kan bli ekstremt kostbar for Norge i fremtiden.

Tvilsom praksis

Professor emeritus i folkerett ved Universitetet i Oslo, Geir Ulfstein, som regnes som Norges fremste autoritet på Svalbardtraktaten, peker på at statseid eiendom som benyttes til ikke-kommersielle formål nyter absolutt immunitet etter folkerettslig sedvanerett. Når norsk rettsvesen plutselig, og på oppdrag fra fremmede makter, definerer et fartøy som forsyner et isolert arktisk samfunn med mat og forsyninger, som et rent kommersielt skip for å berede grunnen for tvangssalg, beveger Norge seg inn i et grumsete og farlig farvann der folkeretten strekkes til det ytterste. Det er derfor ikke overraskende at direktøren for Trust Arktikugol, Ildar Neverov, har varslet at saken vil bli forfulgt i rettssystemet med krav om full opphevelse av arresten under henvisning til statsimmunitet og forsyningssikkerhet for bosetningen.

Tynn tråd

Konsekvensene av denne automatiske namsforretningen strekker seg langt utover kaien i Barentsburg. Russland har gjentatte ganger signalisert at det etablerte avtaleverket i nord henger sammen. Da forsyninger til Barentsburg ble stoppet på Storskog, ga lederen for den russiske statsdumaen, Vjatsjeslav Volodin, Dumaens utenrikskomité formell ordre om å vurdere oppsigelse av delelinjeavtalen fra 2010.

Denne typen oppførsel kan bli ekstremt kostbar for Norge i fremtiden.

Dårlige kort

Dersom Moskva bruker arresten og et eventuelt tvangssalg av skipet som brekkstang for å erklære at forutsetningene for 2010-avtalen er brutt, settes et maritimt område på 175 000 kvadratkilometer i spill. En retur til "gråsonen" fra før 2010 vil lamme all videre norsk ressursutnyttelse, seismikk og leting i det østlige Barentshavet. Det vil være en økonomisk og territoriell katastrofe for Norge.

Nyttige idioter

Norge mottar ikke en eneste krone av erstatningsbeløpet til Naftogaz. Staten Norge er ikke part i tvisten. Likevel har skiftende regjeringer fra Einar Gerhardsens til Kjell Magne Bondevik og nå Jonas Gahr Støre bygget et system som fratar nasjonale myndigheter enhver styringsmulighet. Dette føyer seg pent inn i maktens higen etter å lage Europas forente stater, en kopi av et USA de alle har sett opp til siden barnsben av, men som nå har sett sine beste dager. Det har nok den gamle generasjonen politikere også. Støre ser sliten ut og vet innerst inne at en ny generasjon med Sylvi Listhaug i spissen er i ferd med å overta.