Foto: Krg CC BY-SA 4.0/Christophe Dayer/CC BY-SA 2.0/theContrapart
Tekst: Atle David Torkildsen
Dato: 05.08.26
Det har blitt skapt en slags mytisk forestilling om at Norge snart vil vasse i penger på grunn av de etterspurte mineralene i bakken. Javisst er de der, men det er slett ikke noen enkel sak å gjøre god butikk av det. Men det er lov å leve i troen. Nylig avslørte motparten at tilsvarende bedrifter i Australia og USA har vært ulønnsomme i 25 sammenhengende år og aldri gitt utbytte.
Sammenligner med oljen
Sps næringspolitiske talsperson Geir Pollestad trekker en direkte parallell til oljehistorien. Han mener man bør gjøre det samme med mineraler nå. Sp har også fremmet også et konkret forslag i Stortinget om dette. Også Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum har uttalt til NRK at staten bør ta en aktiv rolle i eierskap og samarbeid med private aktører for å sikre nasjonal kontroll.
Basill
SV ønsker også et statlig mineralselskap men av litt andre grunner. SV ønsker et statlig mineralselskap for å sikre nasjonal kontroll og ta miljøhensyn. Også fagbevegelsen og LO tar også til orde for et mulig statlig mineralselskap. Alle sammen har blitt bitt av basillen som sier at man har funnet en solid gullåre som bare venter på å bli gravet ut. Så enkelt er det imidlertid ikke.
Fensfeltet har blitt hauset opp og båret fram som om det er et nytt Klondyke, der store gullårer bare venter på å bli løftet ut i dagen for å gjøre alle styrtrike. Slik er det som motparten nylig avslørte ikke. Tvert imot er det stor sannsynlighet for at gruvedriften aldri vil gi utbytte.
Borgerlige holder tilbake
De borgerlige er mer restriktive om statlig eierskap. De støtter statlig planstyring. Høyre og Frp har støttet at staten overtar planprosessen for å få fart på sakene. Høyres Bård Ludvig Thorheim begrunner det med at et gigantisk industriprosjekt krever avklaringer og saksbehandlingskapasitet. Høyres Mahmoud Farahmand har advart mot at norsk treghet kan gjøre at utenlandske aktører, som Kina, får tilgang til ressursene, og peker samtidig på betydningen for europeisk uavhengighet. Frps Marius Arion Nilsen vil ha fart på saken av forsyningssikkerhetshensyn. Han vil øke selvforsyningsgraden.
Støre og Stoltenberg
Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) har omtalt statens overtakelse av planansvaret som ble vedtatt i april 2026 som viktig for tilgangen til kritiske mineraler framover. Han snakker om arbeidsplasser og ny industri i Telemark, men regjeringen har foreløpig ikke gått inn for et eget statlig eierselskap. Slik går dagene i det kalde nord, men under overflaten ulmer det politiske føringer. Med Stoltenberg hviskende i øret følger nok Støre godt med. Den tidligere NATO sjefen har nok sagt at man trenger disse sakene i tredje verdenskrig når Kina kniper igjen.
Kina
Kina dominerer i dag rundt 90 prosent av utvinning og verdikjede for sjeldne jordarter, og har vist vilje til å bruke dette som pressmiddel. Prosjektet er teknisk og økonomisk krevende; selskapet Rare Earths Norway sier selv at statlig medeierskap kan gi nødvendig finansieringsstruktur, forutsatt at staten er en langsiktig investor. Sammenligning med hvordan Norge sikret nasjonal kontroll over vannkraft og olje via statlig eierskap.
Mineralene neodym, dysprosium, terbium brukes i alt fra F-35-turbiner til vindturbiner og elbiler. Det statseide LKAB i Sverige trekkes fram som eksempel på at staten kan kombinere kommersiell drift med strategiske hensyn.
EU
EU har vedtatt Critical Raw Materials Act (CRMA) som rammeverk for å redusere avhengighet av Kina, men Fensfeltet nevnes ikke spesifikt av EU-kommisjonens ledelse i deres nyeste "gigaplan" om kritiske mineraler. Det EU-finansierte innovasjonsnettverket EIT RawMaterials har derimot omtalt feltet som en mulig ressurs i verdensklasse for europeisk forsyningssikkerhet. Så lenge freden hersker på jord er det ingen som kan lage disse varene så billig som Kina. Også EU har derfor mest sannsynlig tredje verdenskrig i bakhodet.
Toppen
Mye tyder på at det vil være en stor tabbe å nasjonalisere Fensfeltet. Det er langt i fra sammenlignbart med oljen. Tvert imot viser erfaringer fra Australia og USA at denne typen gruvedrift ikke vil gå med overskudd i uoverskuelig fremtid. Det er mest dannsynlig andre drivkrefter bak det voldsomme engasjementet enkelte politikere legger for dagen. Her bør Senterpartiet passe godt på så de ikke lures inn i en snedig felle laget av Stoltenberg og co, som ser den militær-industrielle siden av saken. Sterke krefter i USAA og Europa vil gjerne se Norge subsidiere de sjeldne metallene så man slipper å kjøpe dem fra Kina.
Missiler og kampfly
Omtrent 19 prosent av de dokumenterte sjeldne jordartsoksidene i Rare Earths Norways del av feltet består av neodym og praseodym. Dette er de viktigste metallene i produksjonen av sterke permanentmagneter nødvendige i missiler, kampfly, fregatter og ubåter. Europa er i dag avhengig av importerte magneter. SINTEF leder allerede et forskningsprosjekt som skal utvikle en europeisk verdikjede fra Fensfeltet til ferdige magneter. LO, NHO, Norsk Arbeidsmandsforbund, Norsk Industri og Norges Bergindustri har anbefalt at en komplett verdikjede etableres i Telemark.
Svenskene på banen
Det statlige svenske selskapet LKAB har vist interesse for Fensfeltet. Det er naturlig. LKAB har sin egen forekomst i Sverige, Per Geijer-feltet ved Kiruna som er betydelig men ikke så stort som Fensfeltet. LKAB og investoren Brennebu er inne på eiersiden i selskapet Reetec, som skal gjøre separasjonsprosessen av sjeldne jordarter på Herøya i Porsgrunn. Det er altså en eierinteresse i en norsk separasjonsfabrikk. Sverige har jo akkurat gått foran Norge som et eksempel i hvordan man skal gå konkurs med batterifabrikk i konkurranse med Kina. Nå vil de gjøre det samme med mineralene under bakken.
La de få det
Interessen fra det statlige selskapet LKAB gjør spørsmålet om nasjonal kontroll aktuelt.
LKAB er et industrielt sterkt gruveselskap. Men svensk statlig eierskap er ikke det samme som norsk offentlig kontroll. Dersom LKAB kjøper seg inn i Rare Earths Norway, kan den svenske staten få kontrollerende eierposisjon i Europas største forekomster av sjeldne jordarter samtidig som den norske staten står utenfor. Stortinget fomler foreløpig rundt grøten med såkalte "mulighetsstudier" men kan bli både gammel og grå før dette resulterer i noe konkret.
Volvo
Norge har tidligere vært nær ved å knytte rettigheter til ikke-fornybare naturressurser til i Sverige før. I 1978 forhandlet regjeringen til Odvar Nordli fram den såkalte Volvo-avtalen med Volvo-sjef Pehr G. Gyllenhammar. Den norske staten skulle kjøpe 40 prosent av Volvo, mens Volvo Petroleum skulle få rettigheter i tre områder på norsk kontinentalsokkel. I motsetning til Fensfeltet, som mest sannsynlig vil bli dårlig butikk, ville en avtale om olje med nordmennene vært god butikk for Sverige. Nå kan de heller få Fensfeltet som nesten garantert ikke vil gi utbytte til aksjonærer i uoverskuelig fremtid.
Amazon
Avtalen om olje for fossilbil ble undertegnet, men falt i januar 1979 fordi et blokkerende mindretall av Volvos svenske aksjonærer mente bil-selskapet ble verdsatt for lavt. Det var dermed i stor grad svensk motstand, ikke norsk politisk forsiktighet, som stanset avtalen. Det kan Norge prise seg lykkelige for i dag, mens Sverige har det som en permanent industrihistorisk hodepine. Det er likevel til å gremmes over av at norske myndigheter var villige til å bruke rettigheter på norsk sokkel som del av betalingen for en eierandel i et svensk firma som laget Volvo Amazon.
Byttehandel
På Fensfeltet er situasjonen en annen. Norge vet allerede at forekomsten er i verdensklasse og at mineralene har avgjørende betydning for europeisk teknologi og forsvarsindustri. Nå har man alle tiders sjanse til å bytte dette mot noe som virkelig er verdifullt i Sverige. Norge kunne for eksempel fått eiendom i den svenske skjærgården fra Koster til Smøgen. Svenskene sier sikkert ja til en slik avtale fordi de ikke vil repetere tabben fra 70-tallet. Det er ikke nødvendig å fortelle dem at tilsvarende firmaer i Australia og USA ikke har gått med overskudd på 25 år og aldri har betalt utbytte.
Hovedsiden