Foto: Norbert Nagel/CC BY-SA 4.0/Chell Hill/
Tekst: Stein Olav krosby
Dato: 22.08.25
Norge er ikke villige til å hjelpe Europa. Oljenasjonen har bestemt seg for at det grønne skiftet kommer før alt annet. Det er ikke aktuelt for enstemmige politikere å tilby tysk og europeisk industri billige tomter og rimelig energi, selv om tyskerne er villige til å etablere bedrifter i Norge. De skitne europeiske bedriftene er ikke velkomne oppe på berget. At hele Europa ligger an til å få en seriøs periode med uår og dyrtid kommer i annen rekke for Norge. Der kommer hyklerisk miljøsamvittighet først.
Viktig å holde fasaden ren
Norge er et at de land på kloden der folk reiser mest med fly. Ingen synes det er rart å parkere en elektrisk bil proppfull av litium på Gardermoen før de tar langhelg i Paris eller kunstnerhelg på trendy kafeer i Berlin. Et typisk A320/737 fly med 180 passasjerer vil for en slik tur bruke 58–77 tonn CO₂. Det er helt greit for nordmenn så lenge de ikke må drikke brusen i flyet med plastsugerør.
Hyklerisk eller fornuftig?
Nordmenn er det mest miljøbevisste folkeslaget i Europa, men kanskje også de mest hykleriske. Å kjøpe dyr kullstrøm og strøm produsert med norsk gass i Tyskland tibake gjennom rørledninger går også helt fint. Det viktigste for nordmenn er å holde fasaden. Bilene skal summe lydløst rundt i et land uten generende og forurensende energi. Så kan man smile til verden og si: “se på oss”, samtidig som man selger fossilt brennstoff og forurenser andre steder.
Europa gråter
Det ville vært en enorm fordel for Europa om de store industrilokomotivene ikke flyttet ut. Når dèt skjer er veien kort til sosiale krakk og enorme økonomiske problemer. Uten russisk gass er Norge det eneste landet som kunne hjulpet disse bedriftene. Det kommer ikke til å skje, fordi det lille nordiske landet er avhengig av velvilje fra politikere og mennesker som insisterer på det grønne skiftet. Da kan man ikke tilby skitten tungindustri lukrative tomter og langsiktige avtaler om billig energi.
Håpløs røre
Eksperter som Thina Margrethe Saltvedt, sjefsanalytiker for bærekraftig finans i Nordea, har pekt på at Norge sliter med strategi og gjeldende rammevilkår for grønn omstilling. I et seminar arrangert av NIB i april 2024 understreket hun at Norge har ambisiøse klimamål, men mangler en samlet grønn politikk og strategi som kan drifte overgangen fra oljepreferanse til en bærekraftig økonomi. Hun har med dette kommentert det manglende samarbeidet i Europa. Norge kunne for eksempel ha tilbudt alle de tyske bedriftene som trengte billig energi fast lavpris, - men bare hvis de etablerte fabrikker i Norge. Problemet er at det ikke passer med det grønne skiftet. Bedriftene er ikke velkomne.
Vil ikke hjelpe
Det vil seg likevel ikke for verken Norge eller Tyskland. Problemet er at Norge ikke ønsker skitten industri fordi det ikke passer inn i drømmen om det grønne skiftet. Tyskland på sin side vil ikke ha dyr energi. Dermed står man tilbake med elendige løsninger for alle. For Tyskland er en utflagging og de-industrialisering negativt. For Europa som helhet er det en katastrofe. De fleste forstår at Norge ville tjent på mer industri og flere arbeidsplasser, som ville generert skatteinntekter. Norge kunne tilbudt tyskerne konkurransedyktige energipriser, men da måtte Norge svelget noen store kameler i miljødebatten. Det er det ingen som tror kommer til å skje.
Det er nok mange som ikke innser hvilken betydning de store industri-lokomotivene har for Europa.
Toppen
Både Siemens og BASF er helt avhengige av rimelig energi til sin produksjon. I Europa var det kun Norge som kunne tilbudt dem industritomter og langsiktig billig gass. Norge har ikke gjort det fordi det er en sikker politisk død å gå inn for en forurensende fabrikk som til og med bruker fossil energi. Det mange i Europa nå spør seg om er om det er mulig å drive både krigføring i Ukraina og aggressiv miljøpolitikk samtidig? Mange tyskere ville helt sikkert heller sett fabrkkene deres nærmere Tyskland, hvis forholdene ble lagt til rette for dette.
Nei over hele linja
Mange i Norge peker på Finnmark. Her er det et stort uutnyttet potensial. Fylket er større enn Danmark, har Europas mest stabile vindressurser og dypvannshavner. Likevel har ingen norske politikere foreslått å utvikle regionen til en energihub for Europa. Flere Rystad Energy-eksperter, som Mathias Schioldborg, har påpekt at infrastrukturener mangelfull. Det er bare én liten LNG-terminal ved Melkøya, og at planlagte utvidelser har blitt diskutert uten at det har blitt realisert. Å bygge nye LNG-anlegg ville krevd en målrettet norsk politikk der man ønsker å tiltrekke seg skitten europeisk industri.
Bananrepublikk
Det er i dag ikke politisk vilje til å hjelpe Tyskland og grise til Norge med industri basert på fossilt brennstoff. Da er det bedre å eksportere billig norske råvarer slik afrikanske land eksporterer bananer. Det finnes ingen ambisjoner om et industri- og kraftløft i Finnmark, inkludert elektrifiseringstiltak, utbygging av nett og støtte til Snøhvit Future-prosjektet. Nettutbyggingen i Finnmark planlegges kunne gitt plass for ny industri, men problemstillingen om det grønne skiftet gjør alt uklart og forsinker alt.
Alt går galt
I stedet går alt galt. I 2023 gjenåpnet Tyskland kullkraftverk for å unngå blackouts. AfD har nådd 22% i meningsmålingene på et program som inkluderer full gassavhengighet av Russland igjen. Ifølge Claudia Kemfert, energiekonom ved DIW Berlin, kan man havne tilbake til 1970-tallets energipolitikk. Til avisen Die Zeit hevdet hun summen av elendigheten vil gi alvorlige sosiale krakk.
Bakvendtland
Mange vestlige medier, inkludert norske aviser som Dagbladet, har fremhevet spådommer om en snarlig kollaps i den russiske økonomien etter invasjonen av Ukraina. Disse spådommene har ofte bygget på forventninger om at omfattende sanksjoner ville lamme industrien, utløse massearbeidsledighet og skape sosial uro. Likevel har den totale kollapsen uteblitt. Russland har i stedet vist en bemerkelsesverdig evne til å omstille seg og opprettholde produksjon og handel, om enn med økte kostnader og strukturelle utfordringer.
Vrir eksporten
En viktig faktor er at Russland raskt har dreid seg mot alternative markeder, særlig Kina, India og andre ikke-vestlige land. Energiinntektene, som utgjør en stor del av statsbudsjettet, har fortsatt å strømme inn takket være økt eksport østover. Selv om EU har redusert sin avhengighet av russisk gass, har Russland klart å kompensere ved å tilby råolje og andre råvarer til reduserte priser i Asia. Denne tilpasningsevnen har bidratt til å holde økonomien flytende, til tross for de harde sanksjonene.
Ønsketenkning
Det betyr ikke at alt går bra i Russland heller. Inflasjon, hjerneflukt, redusert tilgang på teknologi og økt statlig styring hemmer langsiktig utvikling. Likevel er bildet mer nyansert enn ofte fremstilt i vestlige medier. I stedet for en brå kollaps, ser vi en økonomi som presses, men som også tilpasser seg og finner nye kanaler. Å beskrive den russiske økonomien som på randen av total sammenbrudd er preget av ønsketenkning snarere enn en nøktern analyse.
Hovedsiden