Foto: Diliff CC BY-SA 3.0 / Europäescht_Parlament /theContrapart
Tekst: Stein Olav Krosby
Dato: 30.06.26
Vi ser det i Europakommisjonens uvalgte kommissærer som dikterer lover bak lukkede dører, nøyaktig som det gamle Politbyrået. Vi ser det i det «grønne skiftet», som har utartet til en serie sentralstyrte femårsplaner der subsidier og politiske tidsfrister trumfer økonomisk realitet, fysikkens lover og folks levestandard. Og vi ser det i en kvelende ideologisk ensretting, der enhver som krever nasjonal råderett over egne ressurser eller kritiserer systemet, blir stemplet som en dissident – en «populist» som må marginaliseres.
Stinker
Den tsjekkiske forfatteren og dissidenten Václav Havel advarte tidlig mot det han kalte en «teknokratisk automatisme» – et system der det ansiktsløse byråkratiet blir viktigere enn menneskene det er satt til å tjene. Havel kjente det sovjetiske apparatet på kroppen. Hadde han levd i dag, ville han gjenkjent lukten av det sene 1980-tallets Moskva i korridorene i Brussel. For under den glansede overflaten av «europeiske verdier» og «solidaritet» har Vest-Europa utviklet sin egen, høyteknologiske utgave av den sovjetiske grunntanken.
Protester
Men det som skiller 2020-årene fra Sovjetunionens dager, er at den europeiske grasrota har begynt å trykke på nødbremsen. Over hele kontinentet ser vi nå en tektonisk forskyvning der velgerne krever realpolitikken tilbake. Det er ikke lenger snakk om isolerte hendelser; det er en samlet systemkrise for den teknokratiske eliten.
Sverige
I vårt nærmeste naboland, Sverige, er det gamle, liberale moralske fyrtårnet slukket. Gjennom den skriftlige og formaliserte Tidö-avtalen er det i realiteten Sverigedemokraterna som nå dikterer rammene for landets migrasjons-, kriminal- og energipolitikk. Også her har fysikken trumfet dogmene; svenskene har snudd 180 grader og gjeninnfører nå kjernekraften for å redde det som er igjen av kraftbalansen etter tiår med ideologisk blendverk.
Europa
I Italia styrer Giorgia Meloni og viser at den nasjonalt orienterte høyresiden ikke lenger bare er en protestbevegelse, men en styringsdyktig kraft som krever grensene og suvereniteten tilbake. I Nederland rystet Geert Wilders det politiske etablissementet i grunnvollene, og i Frankrike har Marine Le Pen presset det globale teknokratiets posterboy, Emmanuel Macron, inn i et permanent politisk hjørne.
Tyskland
I EUs økonomiske lokomotiv, Tyskland, har de ideologiske femårsplanene møtt veggen. Etter sanksjonspolitikken, bortfallet av billig energi og den politisk styrte avviklingen av kjernekraften, dokumenterer landets egne institutter (som Destatis og Ifo) en brutal, vedvarende knekk i den energiintensive industriproduksjonen. Når fabrikker stenger og hjørnesteinsbedrifter flagger ut, er det ikke «populisme» som driver velgerne over til AfD – det er ren og skjær økonomisk overlevelse. Tysklands dype økonomiske krise er det empiriske beviset på at det grønne skiftet ble kjørt uten bremser.
Toppen
Vinden har ikke bare snudd i Europa; den blåser med storm styrke. Spørsmålet er hvor lenge de norske lederne kan fortsette å late som om det bare er en mild bris. Norske politikere har store problemer med å ta modige selvstendige valg.
Østerrike
Men det mest avslørende eksempelet på hvor autoritært det vestlige teknokratiet har blitt, finner vi i Østerrike. Da det østerrikske Frihetspartiet (FPÖ) under Herbert Kickl i september 2024 ble landets største parti med 28,8 % av stemmene, valgte president Van der Bellen å bryte med langvarig politisk tradisjon. Han nektet valgvinneren sorderingsmandat.
Wien
Resultatet så vi da landet fikk stablet på beina en trepartikoalisjon utelukkende skreddersydd for å mure valgvinneren ute og ignorere folkets røst. Men maktspillet i Wien har slått tilbake som en bumerang: Meningsmålingene viser at FPÖ har festet grepet totalt, med en historisk oppslutning som lukter på 40 %.
Partiet
Det systemet har demonstrert, er en ren og skjær teknokratisk automatisme: Valg er kun legitime så lenge folket stemmer «riktig». Stemmer de feil, tilsidesettes de demokratiske spillereglene i praksis. Det er den samme arrogansen som preget de siste årene i Warszawa-pakten: Partiet har alltid rett, selv når folket er uenig. Men strategien fungerer som bensin på bålet. Jo mer døren låses, jo hardere blir den sparket inn.
Det virker som norske politikere har vanskeligheter med å se strømningene i Europa. I Storbritannia har partiet til ærverdig Margaret Tatcher måttet endre politikke for ikke å bli slukt slik som søsterpartiet Høyre er i ferd med å bli i Norge. I EU landet Sverige protesterer man mer på strømavtalene med Brussel enn Norge som ikke er medlem. Arbeiderpartiet oppfører seg mer som lydige Brussel ansatte enn politikerne gjør i de fleste EU-land. Det har blitt norsk varemerke å henge etter.
Norge
Midt i dette europeiske opprøret sitter den norske politiske eliten, med Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg i spissen, og oppfører seg som de siste, lydige apparatsjikene for et synkende prosjekt. De fungerer som administratorer av en teknokratisk modell framfor å ivareta norske nasjonale interesser.
Motsatt
Mens europeiske land tar grep for å beskytte sine egne innbyggere, fortsetter norske ledere å gi avkall på nasjonal suverenitet, eksportere arvesølvet vårt i form av billig vannkraft via ACER, og betale dyre «forsikringspremier» til et overnasjonalt system i Brussel som totalt har mistet bakkekontakten.
Værmelding
Vinden har ikke bare snudd i Europa; den blåser med storm styrke. Spørsmålet er hvor lenge de norske lederne kan fortsette å late som om det bare er en mild bris.
Hovedsiden