Nå vil de ha takk for hjelpen

Foto: Faksimile Dagbladet/Kodenavn ROC

Tekst: Johan Olav Enerstvedt

Dato: 05.09.25

Trump vil ha takk for at USA kjempet for Kinas frihet. Han må ha glemt at USA leverte våpen til væpnede menn i Burmas jungel som skulle styrte regimet i Beijing. På vei tilbake til Thailand hadde CIA-flyene med seg opium de leverte til Thai-politiet på flyplassene i Ciang Mai og Chiang Rai

Trump vil at Kina skal si takk

Norske aviser som Dagbladet (bildet) var raske til å referere Donald Trumps utsagn om at Kina burde takke USA for den støtten Kina fikk under og etter andre verdenskrig. Den norske avisen nevner ikke med et ord at USA ikke støttet Kina. De støttet landets fiender. USA var et av de siste landene på kloden som anerkjente Kina i FN. Likevel ønsker USA at Kina skal takke dem for innsatsen i kjølvannet av andre verdenskrig. Kan det være bombingen av Nagasaki og Hiroshima USA ønsker anerkjennelse for?

Frekt

Uansett hva Trump tenker på er det utrolig frekt å be kineserne om å takke USA for innsatsen. Etter andre verdenskrig la USA ned enorme ressurser i å støtte den tapende part i den kinesiske borgerkrigen. USA støttet ikke det Kina som er representert i FN, med bred støtte fra majoriteten av verdens land. Tvert imot støttet USA den tapende part, Chiang Kai-sheks nasjonalistregime. USA støttet Kinas fiender, først på fastlandet, og deretter på Taiwan. Mindre kjent er støtten de ga til Kinas fiender i Burma, der restene av den tapende part etablerte baser etter krigen.

Tretti år for sent

Washington holdt fast ved at "Republikken Kina" på øya Taiwan representerte fastlands-Kina helt til 1971. USA etablerte ikke fulle diplomatiske forbindelser med Folkerepublikken før i 1979. I praksis vil det si at USA saboterte og motarbeidet Kina i tretti år etter at alle andre land for lengst hadde anerkjent det kommunistiske Kina. Et det dette Donald Trump forventer at Kina skal takke for?

Ville styrte regjeringen

Amerikansk økonomisk og militær støtte til nasjonalistene under borgerkrigen ble i samtiden beregnet til flere milliarder dollar. Etter nederlaget på fastlandet trakk taperne seg tilbake til Taiwan og reorganiserte staten under unntakstilstand. Washingtons strategiske vurdering var at Taiwan og et nett av anti-kommunistiske aktører kunne styrte regimet i Beijing. Det skjedde ikke. USA fortsatte likevel å sabotere fastlands-Kina i tretti år etter opprettelsen av Folkerepublikken Kina.

Det gyldne triangel

Høsten 1949, mens Folkerepublikken ble proklamert i Beijing, gikk nasjonaliststyrker fra den tapende USA-støttede parten inn i Burmas Shan-region. Målet var å krysse tilbake inn i Kina og starte et opprør som kunne velte den regjeringen vi i dag ser feire sieren. I praksis bandt terrenget okkupantene til trekanten mellom Burma, Thailand og Laos, et område som snart skulle bli berømt som «Det gylne triangelet».

Okkuperte FN-medlem

Allerede den gang var USAs handlinger svært kontroversielle. Blant annet var Burma (Myanmar) den gang et ungt demokrati og medlem av FN. De protesterte heftig mot å bli okkupert. Burmesiske myndigheter så med økende uro på den væpnede kinesiske tilstedeværelsen. Grensekrigene var ikke bare en innenrikssak. De risikerte å trekke Burma inn i stormaktspolitikk og ødelegge det spede demokratiet. I Rangoon var man klar over at okkupasjons-styrkene ikke kunne overleve uten støtte fra USA. Støtten gikk via et hemmelig CIA flyselskap i Thailand.

Air America - CIA flyselskap

I Bangkok, og nord i Chiang Rai og langs grensebyene ble det tidlig på 1950-tallet observert merkelige fly, på travle flyplasser. Det er godt dokumentert i amerikanske og internasjonale kilder, at USA og CIA drev en regulær krig mot Kina via Thailand. CIA opprettet til og med et eget flyselskap som de kalte for Air America. Halvoffisielle transportfly drevet av amerikanere med krigserfaring, dumpet ukentlig våpenforsyninger til Kinas fiender inne i den okkuperte delen av Myanmar. Med seg tilbake til Thailand hadde de enorme mengder av opium, som ble hentet av Thai-politi med lastebiler og fraktet til Bangkok.

Burma protesterte til ingen nytte

I 1953 var tålmodigheten i Burmas hovedstad Rangoon slutt. Burmas regjering sendte en formell klage til FN om at fremmede USA støttede styrker befant seg på deres jord. FNs generalforsamling laget resolusjoner som både fordømte fremmede styrkers nærvær og andre makters innblanding. Mens Burma forhandlet kjempet Washington en parallell kamp i New York om Kinas sete i FN. Siden 1949 hadde USA stått på at representantene fra øya Taiwan var Kinas legitime representanter i FN. Hvert år saboterte USA spørsmålet om Folkerepublikkens Kinas representasjon. Det hjalp ikke. Kina var kommet for å bli, men USA drøyde likevel treti år før de opprettet diplomatiske forbindelser med Beijing.

USA la ned enorme ressurser i å styrte den kinesiske regjeringen. Nå vil de at den skal takke dem for det.

1979

Fordi landene i FN anerkjente Beijing vedtok FNs generalforsamling en resolusjon som “gjenopprettet alle rettigheter” til Kina. I et siste krampaktig forsøk på å sabotere for Kina prøvde USA å få til en dobbel representasjon, der både Beijing og opprørerne på øya Taiwan skulle ha plass. Det ble ikke godkjent i FN. Først i et felleskommuniké kunngjort i desember 1978, med virkning fra 1. januar 1979, slo USA og Kina fast at de anerkjenner hverandre og etablerer diplomatiske forbindelser. Den amerikanske teksten formulerte det slik: “USA anerkjenner Folkerepublikken Kina som den eneste lovlige regjeringen i Kina.” Samtidig ble det presisert at amerikanerne ville opprettholde kulturelle, kommersielle og andre uoffisielle forbindelser med hæren på Taiwan.

Skrev bok

Motpartens redaktør Jesper Enerstvedt har skrevet en bok om den spennende perioden på femti-tallet da USA brukte Thailand som base for sin støtte til rebellene som okkuperte Burma, og som ville styrte Kinas regjering i Beijing. Enerstvedt skriver blant annet dette om konflikten. “Air America, et flyselskap i hemmelighet eid av CIA, var en viktig komponent i byråets operasjoner. Sommeren 1970 hadde flyselskapet rundt to dusin tomotors transportfly, ytterligere to dusin kortfly med start og landing (STOL) og rundt 30 helikoptre. Det var mer enn 300 piloter, andrepiloter, flymekanikere og flyfraktspesialister. Uten Air Americas tilstedeværelse kunne ikke hæren som ville styrte den kinesiske regjerngen overlevd.”

CIA operasjon

CIA ble i disse årene også beskyldt for å ta med last tilbake fra opprørerne i jungelen. (se bildet) CIA fraktet våpen inn og opium ut. Det var flere årsaker til at CIA gjorde dette. For det første ville de befeste sin posisjon i de landene i Asia som ennå ikke hadde falt til kommyunismen. Det lå enorme penger i opium, ikke bare til narkotika, men til generell produksjon av medisiner som morfin til sykehusene. Senere ble det også bevist at USAA brukte opiumet aktivt i kampen for å hindre kommunistene i Europa. USA leverte i årevis opium til den korsikanske mafiaen. USA fikk den franske sikkerhetstjenesten Direction générale de la sécurité intérieure (DGSI) til å garantere at de ville la de korsikanske raffineriene som omdannet opium til heroin i fred. Til gjengeld for denne avtalen skulle mafiaen i Frankrike og Italia banke opp fagforeningsfolk og sørge for at kommunistene ikke fikk makten i havnebyer som Marseilles eller Palermo.

Kodenavn ROC

I boken “Kodenavn ROC” skriver Enerstvedt også om Det internasjonale pengefondet som kommenterte situasjonen rundt opiumsleveransene fra USA. “De nye opiumpengene tillot Bangkok Bank å få avkastning på kapitalen sin på over 100 prosent i året. Bankens svulmende innskuddsbase kunne ikke lånes ut til optimale renter bare i Thailand. Det var her Chin Sophonpanich revolusjonerte den sørøstasiatiske bankverdenen. Han reiste personlig mellom Hong Kong, Singapore, Kuala Lumpur og Jakarta, og identifiserte og kurtisert den nye generasjonen av antatte postkoloniale tycooner. Chin Sophonpanich var bank for de viktigste gudfedrene utenfor Hong Kong - Robert Kuok i Malaysia, Liem Sioe Liong (Sudono Salim) i Indonesia, Chearavanont i Thailand - samt andre aktører i Singapore og Hong Kong. Chin var nært knyttet til den thailandske heroinhandelen gjennom sin rolle som personlig finansmann for narkotikakongen Phao Sriyanon, og til andre politikere involvert i å drive narkotikavirksomheten.»

Mr.opium

Politidirektør Phao var en del av Thailands allmektige triumvirat. Som klient av CIA mottok Phao midler og utstyr for å bygge opp sin personlige formue. Han nøt godt av ekspertisen til amerikanske paramilitære og utviklet en egen politistyrke innad i politiet, etter CIA læreboken. Han samarbeidet tett med James William Lair, rektor for CIA-treningsleiren for det såkalte PARU-politiet, som lå i feriebyen Hua Hin. Phao etablerte en intim sirkel av politibetjenter, generelt kjent som “ridderne av diamantringen”, som var beryktet for sin råskap og grusomme behandling av motstandere av regjeringen og politigeneralene. De gikk ikke av veien for attentater og snikmord. Phao var ekstremt velstående. Han krevde beskyttelsespenger fra forretningsmenn, rigget gullbørsen og presset selskaper til å gi ham enorme aksjeposter. Det var hans politienheter som overførte opium fra CIA flyene som returnerte til Thailand fra valmueåkrene i Det gylne triangel. Politilastebiler fraktet opiumet til Bangkok, klar til eksport. Spesielt interesserte kan lese mer om dette i Kodenavn ROC.

Hardt for noen

CIA var svært dyktige. Deres operasjoner lykkes i stor grad. De klarte likevel ikke å felle regimet i Beijing, men de må ha vært en irriterende torn i øyet på kommunistene. Og det er for denne innsatsen at USAs president Donald Trump nå vil at at Kinas president Xi Jinping skal si takk. Det spørs om hjelp fra norske tabloidaviser vil hjelpe Trump i å få dette ønsket innfridd.