Tekst: Ludvig Storn
Dato:11.12.23
Foto:Pixabay
Det kom som en lettelse på mange el-bil-eiere da de fikk høre at litiumet i batteriene kunne resirkuleres og brukes om igjen. Kjernen i problemet er at man for å produsere litium-batterier må grave ut mengder av malm, som igjen behandles med mengder av kull, som i praksis gjør at hver eneste elbil står bak utslipp av massive 20 tonn co2 i atmosfæren, noe som tilsvarer 20 000 kilometer kjøring med en bensinbil.
Røverhistorie
Norske el-bil-eiere ble fortalt at "black mass" er en smart og miljøvennlig oppfinnelse som henter litium ut av gamle batterier. Black mass er el-bilistenes plaster på såret og magiske frikort. Med et slikt miljøsertifikat å smykke seg med er det litt mindre ubehagelig at litiumet i utgangspunktet slapp ut 20 tonn co2 per el-bil da det ble produsert. Mange el-bil-eiere gledet seg derfor over garantiene de fikk fra myndigheter og produsenter av el-biler, der de ble fortalt en rosenrød historie om hvordan de store batteripakkene fra el-bilene ble resirkulert. Dessverre var historien i beste fall en sannhet med modifikasjoner.
Skryteliste
De som er mer enn gjennomsnitts opptatt av miljøet, og som sverger til el-biler, kan ikke ha unngått å se den betryggende skrytelisten til firmaet "Autoretur" som har konsesjon og monopol på å resirkulere litium-batterier i Norge. I en 10-punkts-liste ramser de opp alt det fine som gjøres for å resirkulere litium-batteriet. Først i punkt nummer åtte nevner de noe som har med litium å gjøre.
Black mass
Autoretur forteller i pkt.8 at de utladede battericellene sendes inn til et fragmenteringsverk. For eksempel ved Batteriretur sin partners nye fragmenteringsverk for høyenergibatteri på Øra, der batteriet knuses og kvernes. De ulike materialene inne i battericellene ender opp som et svart pulver: Black Mass, som inneholder litium. På vegne av fragmenteringsverket forteller Autoretur i punkt ni at den sorte massen selges videre og foredles av spesialister som kan skille ut de ulike metallene. Det vil si at de ulike sjeldne metallene sorteres ut i rene fraksjoner. Litium for seg, kobolt for seg og så videre.
Null litium
I punkt nummer 9 hevder firmaet at det produseres litium, men de sier ingenting om hvor og hvem som gjør dette. Leseren får et inntrykk av at litiumet eksisterer. Autoretur produserer ikke et eneste gram litium. Og i følge deres eget punkt nummer 9 produserer heller ikke fragmenteringsverket på Øra et eneste gram litium. På Øra produseres kun den mystiske såkalte "Black mass". Så hvor er det egentlig den virkelige resirkuleringen finner sted? .
Stor usikkerhet
Autoretur viser i enda et punkt nummer 10 til at høyenergibatterier med resirkulert litium selges videre og brukes i nye elbil-batterier. I virkeligheten vet ikke Autoretur hvor massen raffineres, eller om det i det hele tatt lages noe litium. Undersøkelser motparten har gjort viser at det i beste fall er snakk om svært små mengder litium, fordi det ikke lønner å trekke det ut av den svarte massen, noe som gjenspeiler seg i prisen på svart masse per tonn. Derimot er kineserne opptatt av andre stoffer i massen med høyere pris, som for eksempel cobolt.
Toppen
Ulønnsomt
Prising av svart masse fokuserer hovedsakelig bare på nikkel og kobolt, fordi det er ulønnsomt å fremstille litium på denne måten. Derfor er mange engstelige for at den svarte massen som selges til Kina blir dumpet når man har tatt ut nikkel og kobolt. I så fall kan den virkelige resirkuleringen av el-bil batterier være enda lavere enn de fem prosentene man opererer med på verdensbasis.
Villedende informasjon
Mange folk som er opptatt av miljøvern reagerer nå kraftig på at et firma med statlig konsesjon så enkelt forsøker å glatte over sannheten. Det hevdes uten blygsel at litiumet i ditt batteri nå har fått nytt liv og vil bli plassert inn igjen i et nytt produkt, som kanskje havner i din bil. Dessverre er alt sammen bare tulliball. Det lages nesten ikke et eneste gram litium fra Black mass i Europa. Tvert imot eksporterer Europa denne ubehagelige massen til Kina og andre asiatiske land, som ikke er så nøye med hvordan de raffinerer den såkalte Black mass.
170 dollar for et tonn
Selv ikke land i Asia som klarer å unngå regler og restriksjoner rundt kjemikaliebruk eller filtre i pyro og hydro - metalurgiske verk er spesielt glade i Black mass. På grunn av den enorme mengden batterier blir det naturligvis etterhvert også enorme mengder med black mass. Og slikt blir det markedspriser av. Da motparten sjekket den globale prisen i begynnelsen av desember 2023 lå den på omtrent 170 USD for et tonn black mass. Såkalt "black mass" er ikke det grønne sluttprodukt forbrukerne blir fortalt. Tvert imot er det el-bilistenes sorte hodepine.
Stolte
I en tidligere artikkel i motparten kom det fram at et nytt resirkuleringsannlegg i Fredrikstad, Hydrovolt, årlig ville produsere 2000 tonn Black mass innen 2025. Mange elbileiere tenker stolt på alt det flotte litiumet som skal komme ut av fabrikken i Fredrikstad. I virkeligheten skal det ikke produseres et et eneste gram litium i Fredrikstad. Tvert imot skal Hydrovolt eksportere alt sammen til utlandet.
Søta bror
Planen er foreløpig å eksportere det til Sverige der man sysler med tanken å å raffinere den svarte massen med hydrometalurgiske virkemidler. Lønnsomt blir det helt sikkert ikke, så det er usikkert hva den svenske fabrikken eventuelt vil bruke de små mengdene litium til. Hydrometallurgiske prosesser er en vanlig metode for resirkulering av svart masse. Prosessen innebærer bruk av syrer og kjemiske løsninger for å løse opp verdifulle metaller som kobolt, nikkel og litium.
Verdiløst
En rask utregning viser at verdien på de to tusen tonnene som Hydrovolt skal produsere per år er 175 USD (pris per tonn) x 2000 (tonn årlig produksjon) som er 350 000 dollar, eller i overkant av tre og en halv millioner norske kroner. Mest sannsynlig er derfor et helt års produksjon på fabrikken ikke en gang nok til å betale lønnen til firmaets direktør. Selges litiumet til en batterifabrikk må det gå til markedspris. Den eneste måten å få den svarte massen til å bli lønnsom er å sende den til Asia, men selv der kvier de seg for å ta imot tonnevis svart norsk miljøhodepine.
Hovedsiden