Svindel førte til dyr strøm

Foto: Pixabay/TheContrapart

Tekst: Jesper Enerstvedt

Dato: 01.07.25

Vi lever i en tid der det blir stadig vanskeligere å diskutere politikk. Enstemmighet er den nye regelen, og de som er mot blir raskt stemplet som ekstremister og avvikere. Nylig stemte et enstemmig Storting for å bruke milliarder på krigføring mot et naboland. Det er lite trolig at det er enstemmighet i befolkningen. Akkurat det samme skjedde under EØS-forhandlingene før avstemningen i 1994. Majoriteten av politikere fra begge de statsbærende partiene Høyre og Arbeiderpartiet var ja-til-eu-tilhengere. Selv om de var klar over at folket haddde stemt nei, og at det var stor sannsynlighet for at de ville stemme nei igjen, ga de faen i folk og sendte avsted et ja-team til Brussel for å integrere Norge med EU. Den gangen så vi konturene av dagens system med enstemmighet blant politikere, til tross for at de vet at velgerne deres mener noe annet.

Foretok ikke kontroll

Utenriksdepartementets arkiver, riksarkivet og andre offentlig tilgjengelige kilder, viser at det norske forhandlerteamet til EØS ble totalt dominert av ja-til-EU-tilhengere. Det heter seg at det ikke var mulig å finne en balansert sammensetning av forhandlere grunnet behovet for ekspertise. Den virkelige årsaken var at alle toppene i samtlige departementer og deres topprådgivere var for-EU, og det var disse som ble plukket ut til å gjennomføre forhandlingene. Majoriteten av de folkevalgte var for EU, men deres egne velgere var imot. Derfor ble forhandlingsteamet ja-dominert. Å lage en kontrollkomite som sørget for at majoriteten av forhandlerne var nei-folk var aldri et tema.

Arrogant

Å skylde på mangel på ekspertise er en arrogant måte å si at de som vant folkeavstemningen ikke hadde peiling. Nei-siden representerte tross alt alle samfunnslag og partier i norsk politikk. Å si at de ikke hadde kompetente folk som kunne sendes til forhandlingene er både frekt og usant. Dessuten var det udemokratisk, eller som de fleste vil si, - svindel. Hva skal man ellers kalle det å ikke sende en nei-delegasjon etter en folkeavstemning der resultatet ble nei? Hva er da poenget med å ha en folkeavstemning? Det strider mot en hver fornuft at vinnerne ikke skulle hatt flertallet i delegasjonen, slik at forhandlingsresultatet ville speile folkets vilje, - og ikke tapernes vilje. Nå ble det motsatt. En ja-tung delegasjon spikret gjennom en avtale om sterkere integrering nesten likt et EU-medlemssskap. Dette har fått en rekke konsekvenser, som at Norges befolkning har fått dyr strøm i stikkontakten.

Utrolig oppførsel

At man etter at folket har sagt nei, sender et ja-til-EU-team til å forhandle Norge inn i europeisk integrasjon, er nesten ikke til å tro. Journalistene Krosby og Mosnes-Holmen har sett nærmere på alle enkeltpersonene som deltok, både fra det akademiske miljø, næringsliv og fra hvert eneste departement. Resultatet er ikke til å misforstå. Et ekstremt EU-vennlig forhandlerteam sikret sterkere integrasjon med EU og sørget for at Norge mistet suverenitet til EU, - stikk i strid med folkets vilje. Til forsvar for den pro-EU dominerte regjeringen kan man kanskje si at nei-siden “var så dumme” at de ikke fremmet noe krav om at en kontrollkomite skulle sikre nei-flertall i forhandlingsteamet, men etter alle demokratiske spilleregler burde dette vært en selvfølge.

Frekt

Den norske regjeringen som var totalt dominert av ja-folk snakket og handlet som om alt var i skjønneste orden. Det var ingen som kalte forhandlerne et ja-team. Mye tyder på at nei-siden var så glade for å ha vunnet at de i seiersrusen glemte det aller viktigste, - å sørge for nei-flertall ved forhandlingsbordet. Ja-mann og utenriksminister Bjørn Tore Godal (Ap) sa for eksempel til Aftenposten at "vi må sikre norsk næringsliv tilgang til det indre marked". Dèt hadde han rett i, men ikke i at at det var riktig at taperne og ja-folk skulle fremforhandle avtalen. Det spørsmålet ble aldri et tema.

Ikke parlamentarisk forsvarlig

Professor Fredrik Sejersted, som var leder av EØS-utvalget, sa i et intervju med NRK i 2012. at "denne EØS avtalen er i praksis et EU-medlemskap". Med suveren forakt for demokratiske spilleregler sendte taperne ned en ja-gjeng for å melde Norge inn i EU bakveien. Etter at Mosnes-Holmen og Krosby studerte hvem som var i toppledelsen i de ulike departementene og hvem som var deres viktigste rådgivere, fremstår det opplagt at regjeringen visste at det de gjorde var galt. Det rettferdige ville vært å satt ned et kontrollorgan som sørget for at deltagerne og rådgiverne fra departementene, næringslivet og det akademiske miljø hadde nei-flertall. Det ble aldri gjort.

Store konsekvenser for Norge

Arbeiderpartiet og Høyre - med flertall i Stortinget - fremstilte forhandlingsresultatet som et nøytralt handelskompromiss. Ingen har siden tatt et oppgjør med dette. Var det virkelig nøytralt? Nei, skal vi tro både forskere, eksperter og de som selv deltok i forhandlingene. Folket ble rett rett og slett ført bak lyset. På grunn av at delegasjonen var ja-tilhengere ble integrasjonen med EU-sterkere enn den ville blitt med et flertall av nei-tilhengere. Man aksepterte detaljer som grep direkte inn i norske lover og regler, og som fikk store konesekvenser for Norge. EØS skapte rammeverket for senere avtaler som ACER, som har ført til at norske strømpriser fulgte europeiske priser. Dette ville sannsynligvis ikke skjedd dersom flertallet av forhandlerne var nei-folk.

Det har vært et vanskelig journalistisk gravearbeid å bevise påstandene om at AP og Høyre, som den gang var de største og statsbærende partiene, ignorerte folkeviljen ved å ta med seg et kobbel av ja-folk til forhandlingsbordet. Våre journalister har vært nødt til å gå i dybden og granske enkeltmennesker og deres funksjoner under forhandlingene.

Ble ført bak lyset

Norske pro-EU-myndigheter visste dermed utmerket godt at forhandlingene om EØS ville føre til et mini-medlemsskap. Med vitende og vilje ignorerte de folkeviljen ved å sende ja-delegasjonen. Påstanden om at det ikke var mulig å sende nei-folk med begrunnelsen om at en balansert sammensetning av forhandlere ikke var mulig grunnet behovet for ekspertise er direkte usann. Nei-siden hadde dyktige folk fra alle deler av norsk samfunnsliv. Fra næringslivet, fra fagbevegelsen og fra det akademiske miljøet i Norge. Å si at det ikke fantes eksperter faller på sin egen urimelighet. Man kaller ikke femti prosent av befolkningen for inkompetente.

Tung ja-delegasjon

Forhandlingene om EØS-avtalen ble avsluttet i desember 1991. Avtalen ble undertegnet i Porto 2. mai 1992. På norsk side var det Gro Harlem Brundtlands "Ja til EU" regjering som forhandlet frem avtalen. Handelsminister Bjørn Tore Godal (ja til EU) undertegnet avtalen. Før dette hadde Jan P. Syses (ja til EU) Høyre/KrF/Sp-regjering jobbet med å forhandle avtalen i en periode, men denne regjeringen sprakk underveis i arbeidet med EØS-forhandlingene.

Hundrevis av "eksperter"

Når Norge forhandlet om EØS-avtalen i 1991, var det en omfattende prosess som involverte en bred delegasjon av eksperter og rådgivere fra ulike departementer og fagområder. Våre to journalister har sett nærmer på alle enkeltpersoner som bidro som rådgivere. Det fremstår som tydelig at påstanden om at "ekspertene" hovedsakelig var for EU er riktig.

Ledet av ja-mennesker

Den norske forhandlingsdelegasjonen ble ledet av Norges ambassadør til EU, ja-mannen Eivinn Berg, som tidligere blant annet hadde vært generalkonsul i Chicago og direktør i Norges Rederforbund. Alle departementene hadde fagrådgivere som jobbet tett med forhandlingene. Dette inkluderte særlig Utenriksdepartementet og Handelsdepartementet, som da var ledet av Bjørn Tore Godal (ja-til-EU). Viktig var også Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Finansdepartementet, og Justisdepartementet. Disse avdelingene hadde eksperter på sine respektive fagfelt som handel, landbruk, fiskeri, finans og juridiske spørsmål. Disse bidro til forhandlingsstrategier.

Ingen foreslo tiltak

Fordi hovedvekten av politikerne i Høyre og Arbeiderpartiet var for EU gjenspeilet dette seg i rådgivernes representasjon. Det var nesten uungåelig. Man måtte rett og slett foretatt spesielle tiltak for å sikre at delegasjonen hadde et nei-flertall. Noe slikt ble aldri gjort. Det ble heller ikke debattert eller foreslått. Man ungikk rett og slett dette temaet, og seierherrene fra nei-bevegelsen oppadaget aldri at de ble ført bak lyset.

(Ja)kademikere

Også universitetene og forskningsmiljøene, særlig innen juss, økonomi og statsvitenskap, bidro med analyser og rådgivning. Personer som Olav Fagelund Knudsen, Melanie Regine Hack, Karen Helene Ulltveit-Moe, Ulf Sverdrup, og Frank Aarebrot er eksempler på akademikere som har forsket på og kommentert EØS-avtalen, og mange av disse var involvert i rådgivning og analysearbeid underveis.

Utilslørte ja-sympatier

Hovedvekten av disse rådgiverne var også ja-til-EU. For eksempel sier Karen Helene Ulltveit-Moe i en video fra LSE Growth Commission når hun snakker om Norges erfaring med europeisk økonomisk integrasjon, både innenfor og utenfor EU at det er "substantial costs" ved å stå utenfor EU, og at det er bedre å akseptere lovgivning som kommer fra EU enn å bli en isolert øy for å sikre vekst. Dette viser at hun så fordeler ved en nær tilknytning til EU.

Norsk enstemmighet

Det er et paradoks at et land som er så opptatt av demokrati, frihet og folkerett, - etter en folkeavstemning gjør det motsatte av folkets vilje, som om det skulle være den mest naturlige ting i verden. For EU-må det ha vært gledelig å se den norske enstemmigheten ved forhandlingsbordet. Det må ha vært verdens enkleste forhandlinger. To ganger undervurderte politikerne befolkningen. Fordi begge de statsbærende partiene var for måtte det bli seier. Det skjedde ikke. Det er slike episoder som bidrar til manglende tillit og politikerforakt.

Kan ha skjedd igjen

I dag er politikerne enda mer samstemte enn de var tidligere. Forskjellen er at det i dag ikke lenger er noen opposisjon i det hele tatt. Å være kritisk betyr politisk død. Derfor holder folk kjeft. For første gang i Norges historie stemte nylig et enstemmig Storting, fra rødt til mørkeblått med sentrum i midten, - for å sende jagerfly og tanks for å drepe soldater fra et naboland. Ville en folkeavstemning om dette også vist enstemmighet i befolkningen, eller eksisterer det en skjult motpart? Enstemmige politikere har handlet mot folkets vilje før. Kan det ha skjedd igjen? Følg med i motparten.

Bruk arkivet!