Viking-svindel

Tekst: Christer Mæland

Dato:08.01.24

Foto:Pixabay/motparten

Den mest kjente runesteinen i USA er kanskje Kensington Runestone, oppdaget i Minnesota i 1898 av den svenske immigranten Olof Öhman. Han hevdet han gravde steinen opp fra et jorde i Solem i Douglas County. Steinen ble senere oppkalt etter den nærmeste bosetningen, Kensington. Steinen er datert 1362.

Indianere?

Runene forteller historien om åtte svensker og tjueto nordmenn som bega seg inn i landet fra Vinland i 1362. I følge inskripsjonene ble ti av dem drept av ukjente fiender da de andre var ute og fisket. "røde av blod og døde". Drepet av ukjente fiender! "AVM" (Ave Jomfru Maria) er skåret ut med latinske bokstaver for å befri deres sjeler fra det onde.

Svensk bløff

De fleste norske forskere er enige i at steinen er en svensk bløff. Forskernes liste over hva som er muffens med steinen er lang som et vondt år. Skandinaviske nykommere i Minnesota kjempet for å bli akseptert og var stolte av sin nordiske arv, men da en kopi av inskripsjonen fant veien til professor i skandinaviske språk og litteratur Olaus J. Breda ved University of Minnesota, ble den straks erklært som en forfalskning. Breda sendte kopier av inskripsjonen til andre språkforskere og historikere i Skandinavia, som Oluf Rygh, Sophus Bugge, Gustav Storm, Magnus Olsen og Adolf Noreen. Samtlige erklærte Kensington-inskripsjonen som svindel.

Ser ny ut

Den amerikanske geologen Harold Edwards bemerket at "Inskripsjonen er omtrent like skarp som dagen den ble skåret ut ... Bokstavene er glatte og viser praktisk talt ingen forvitring." Statens geolog i Wisconsin, W. O. Hotchkiss, anslår at runene er omlag 100 år gamle. En rekke forskere peker også på avvik mellom runene som ble brukt i Kensington-inskripsjonen og de som ble brukt på 1300-tallet. Runene på Kensington steinen er for moderne sammenlignet med de nordiske språkene på 1300-tallet.

Bevis

Språket, som er nærmere det svenske på 1800-tallet enn på 1300-tallet, er en av hovedårsakene til at den vitenskapelige konsensus avviser steinen som en bløff. Sekvensene rr, ll og gh representerer faktiske digrafer. AVM er skrevet med latinske store bokstaver. Tallene gitt i arabiske tall i transkripsjonen er gitt i femtall. Minst syv av runene, inkludert de som er transkribert a, d, v, j, ä, ö, er ikke i noen standard kjent fra middelalderen. Språket i inskripsjonen er nær moderne svensk, den translittererte teksten er ganske lett å forstå for enhver som snakker et moderne skandinavisk språk.

Oppdagelsesferd

Et av de viktigste språklige argumentene for å avvise teksten som ekte, er begrepet "opthagelse farth", updagelsefard på svensk og oppdagelsesreise på norsk. Ordet finnes ikke i verken skandinavisk, lavfrankisk eller nedertysk før på 1500-tallet. Opdage er et lån fra nedertysk updagen, nederlandsk opdagen, som igjen er fra høytysk aufdecken, til slutt låneoversatt fra fransk découvrir "å oppdage" på 1500-tallet.

Grammatikalsk bevis

Tidlig gammelsvensk på 1300-tallet beholdt fortsatt de fire kasusene med gammelnorsk, men sent gammelsvensk på 1400-tallet reduserte kasusstrukturen til to kasus, slik at fraværet av bøyning i en svensk tekst fra 1300-tallet ville være en uregelmessighet.

Flertallsforms

Tilsvarende bruker ikke innskriftsteksten flertallsverbformene som var vanlige på 1300-tallet og nylig har forsvunnet: for eksempel (flertallsformer i parentes) wi war (warum), hathe (hafðe), [wi] fiske ( fiskaðum), kom (komum), fann (funnum) og wi hathe (hafðum).

Paleografisk bevis

Inskripsjonen inneholder femkanttall. Slike tall er kjent i Skandinavia, men bare fra nyere tid, ikke fra verifiserte middelalderske runemonumenter, hvor tall vanligvis ble stavet ut som ord. "Kensington-alfabetet er en syntese av eldre uforenklede runer, senere prikkete runer og en rekke latinske bokstaver ... Runene for a, n, s og t er de gamle danske uforenklede formene som skulle ha vært ute av bruk i lang tid på 1300-tallet.

Forfalskninger

Alle runesteiner funnet i USA sliter med de samme problemene som Kensington-steinen. Dette gjelder både den kjente Heavener Runestone, Poteau runestone og de såkalte Shawnee og Pawnee steinene. Men for nordmenn som helst hadde sett at vikingene virkelig utforsket det amerikanske fastlandet, er det ikevel håp i hengende snøre.

Kartograf

Gerardus Mercator, som levde på femtenhundretallet, var en flamsk geograf, kosmograf og kartograf. Han er mest kjent for å ha laget verdenskartet fra 1569 basert på en ny projeksjon som representerte seilingskurser med konstant peiling (rhumb-linjer) som rette linjer - en innovasjon som fortsatt brukes i sjøkart den dag i dag.

Imperium

John Dee var en engelsk matematiker og astronom som korresponderte flittig med Mercator. Dee var hoffastronom og rådgiver for Elizabeth I, og var også antikvar med et av de største bibliotekene i England på den tiden. Som politisk rådgiver tok han til orde for stiftelsen av engelske kolonier i den nye verden for å danne et "britisk imperium", et begrep han er kreditert for å ha laget.

Håp for vikingene

I et brev fra Gerardus Mercator til John Dee, datert 1577, viser Mercator til en ekspedisjon til de arktiske øyene i 1364. En av mennene, en prest, skal ha gitt den norske Kongen Magnus Eriksson geografisk informasjon om landet bakenfor New Foundland. På begynnelsen av 1800-tallet nevnte Carl Christian Rafn en prest ved navn Ivar Bardarsson som tidligere hadde vært basert på Grønland og dukker opp i norske opptegnelser i 1364. To uavhengige skriftlige kilder fra denne tiden regnes av forskere som en sterk indikasjon på at det hefter en eller annen sannhetsgehalt til innholdet.

Ekte runestein

Inntil videre er Kingittorsuaq-runesteinen, funnet på Grønland i 1824, fortsatt den eneste ekte norrøne runesteinen som ennå er oppdaget i Nord-Amerika. Denne steinen, som dateres til tidlig på 1300-tallet er bevist ekte. Selv om inskripsjonen er kort, stemmer den overens med ekte runesteiner funnet i Norge, og steinen bidrar dessverre ytterligere til å trekke ektheten til Kensington Runestone ned.

USN

(United states of Norvegica - USN) At vikingene nådde Nord-Amerika er ubestridt. Som det tyder på i brevet fra Mercator til Dee er det sannsynlig at vikingene og deres middelalderske etterkommere også utforsket lenger inn i Nord-Amerika, men fortsatt må vi vente med å døpe om Amerika til Norvegika til vi har bevis.