Foto: Joop van Bilsen for Anefo/theContrapart
Tekst: Johan Olav Enerstvedt
Dato: 28.03.26
Han var fryktet, han var hatet, og han var elsket. Men Haakon Lie var først og fremst amerikanernes mann. Da den legendariske partisekretæren på sine eldre dager gliste og bekreftet samarbeidet med amerikansk etterretning, sendte det sjokkbølger gjennom det politiske Norge. Men for de som kjenner maktens indre sirkler, var det ingen overraskelse. Det virkelige spørsmålet er langt mer skremmende: Hvorfor skulle CIA gi slipp på en slik gullgruve bare fordi Lie gikk av med pensjon?
Youngstorget har definitivvt et CIA spøkelse hengende over seg. Det er selvforskyldt, fordi man aldri tok et oppgjør etter at Haakon Lie innrømmet å ha vært agent i tyve år.
Kanalene til Langley
Da Haakon Lie i 1969 overlot nøklene til Ronald Bye, var forbindelsene til amerikansk etterretning allerede institusjonalisert. Det handlet ikke lenger om personlige vennskap, men om en infrastruktur for informasjonsutveksling. CIA trengte ikke å rekruttere nye agenter hver gang det kom en ny partisekretær; de eide allerede systemet. Gjennom organisasjoner som Labor Committee for Transatlantic Understanding og ulike fagforeningsnettverk, strømmet det midler og informasjon. Dette var kanaler som partisekretæren kontrollerte med jernhånd. Ronald Bye innrømmet selv senere i boken «De som overvåket oss» hvordan partiapparatet drev systematisk kartlegging av politiske motstandere – en virksomhet som korresponderte perfekt med CIAs behov for å luke ut sovjetvennlige elementer i NATO-landet Norge.
Stafettpinne
Vi snakker ikke om spekulasjoner. For de aller fleste, også innad i AP, var det innlysende at stafettpinnen ble gitt videre under bordet. Partisekretær-rollen er den perfekte dekkhistorien. Her har man tilgang til partiets medlemsregistre,en database over landets fremtidige beslutningstakere. Samtidig har man tette bånd til LO og de som har kontroll over norsk industri og infrastruktur. Sist men ikke minst har partisekretæren direktelinje til Statsministerens kontor.
Perfekt forbrytelse
Se på rekken av partisekretærer som fulgte. Fra de som navigerte Norge gjennom den kalde krigens mest intense faser, til de som i moderne tid har sørget for at Arbeiderpartiet aldri viker en tomme i spørsmål om amerikansk overvåking eller basepolitikk. Er det bare en tilfeldighet at partisekretæren alltid er den som kveler intern motstand mot kontroversielle forsvarssamarbeid? Eller er det slik at Youngstorget 2 i realiteten fungerer som en uoffisiell utpost for Langley, Virginia?
"Det er den perfekte forbrytelsen," sier motpartens redaktør Jesper Enerstvedt. Han arbeidet selv på Youngstorget den gangen Jagland var partisekretær. Ifølge Enerstvedt trenger man ikke være agent med solbriller og pistol når du har en som kontrollerer partiorganisasjonen. Den som kontrollerer AP, kontrollerer Norge."
Toppen
Av de åtte personene på listen under er det ingen som i sin tid som partisekretær har kjempet for at Norge skal bli mer uavhengige av USA. Det er ingen på listen som har ønsket å være mer selvstendige i det europeiske samarbeidet. Alle på listen var hardbarkede tilhengere av EU, men satt kanskje USA først?
Sekretærene
Haakon Lie 1945-1969, Ronald Bye 1969–1975, Ivar Leveraas 1975–1986, Thorbjørn Jagland 1986–1992, Dag Terje Andersen 1992–1996, Solveig Torsvik 1996–2002 , Martin Kolberg 2002–2009, Raymond Johansen 2009–2015, Kjersti Stenseng 2015–2024, Peggy Hessen Følsvik 2024
Dagens lys
Metodene har blitt mer sofistikerte, men målet er det samme: Sørge for at Norges mektigste parti aldri blir en trussel mot amerikanske interesser. Er dagens partisekretær bare en administrator, eller sitter de på en kryptert telefon til Washington? Svaret ligger kanskje begravd i arkiver som aldri vil se dagens lys. Men én ting er sikkert: Haakon Lie lærte sine etterfølgere alt han kunne. Og han hadde mange hemmeligheter.
Full kontroll
Partisekretærens maktbase har alltid vært kontroll over informasjon. Ved å sitte på medlemslistene og ha direkte tilgang til LOs tillitsvalgte, hadde Youngstorget en oversikt over det norske samfunnet som selv ikke den åpne etterretningen kunne matche. Under Ivar Leveraas, som satt i hele 11 år, ble denne kontrollen perfeksjonert. Dette var perioden der striden om dobbeltvedtaket og utplassering av mellomdistanseraketter raste. Mens grasrota i Arbeiderpartiet kokte av motstand, sørget partisekretæren og det sentrale apparatet for at partiet offisielt aldri vek fra USAs linje. Var det ideologisk overbevisning, eller var det instruksjoner fra de mørke korridorene?
Ble ikke arrestert
Hvorfor Haakon Lie aldri ble arrestert for spionasje er et av de mest brennende spørsmålene i norsk politisk historie. At en av landets mektigste menn åpent kunne innrømme å ha mottatt penger fra og samarbeidet med en fremmed etterretningstjeneste uten å havne i fengsel, fremstår for mange som ubegripelig. Juridisk sett er spionasje knyttet til å utlevere statshemmeligheter som skader rikets sikkerhet. Lie hevdet selv at han ikke ga fra seg norske hemmeligheter til USA, men at han mottok støtte i form av penger og utstyr for blant annet å bekjempe kommunismen i Norge. Problemet var at også kommunistene hadde et lovlig parti som krever beskyttelse til å eksistere etter norsk lov. Hvordan ville det tatt seg ut om dagens partisekretær mottok penger fra CIA for å bekjempe partiet Rødt?
Alt er som før
At det er makta som rår kommer tydelig til uttrykk når verken landets egne institusjoner ikke makter å ta et oppgjør med ulovlig utenlandsk innblanding. Selv om den man får penger fra er vennligsinnet makt og en partner i NATO er det USA en fremmed makt. Derfor skal det følges visse parlamentarisk forsvarlige regler. Det ble ikke gjort i denne saken. Og det har enda ikke kommet et etterspill. Det vil det kanskje heller ikke gjøre, dersom bare en brøkdel av hva som står mellom linjene i denne artikkeleen stemmer.
Hovedsiden