To atombomber ombord

Foto: Desken/DoD ID: DN-SN-87-07042/motparten

Tekst: Stein Olav Krosby

Dato: 19.09.26

Klokken var like over 11 om formiddagen 7. april 1989 da brannalarmen gikk om bord på K-278 Komsomolets, sovjetflåtens mest avanserte angrepsubåt. Seks timer senere var den på vei mot bunnen av Norskehavet, sørvest for Bjørnøya. Med seg tok den 42 av de 69 mennene om bord. Og med seg tok den en atomreaktor og to torpedoer med atomstridshoder.

Mange er engstelige for hva som vil skje når det blir en skikkelig lekkasje - for den kommer.

Lekker

Ubåten K-278 “Komsomolets” sank utenfor Bjørnøya i 1989. Båten hadde atomreaktor og bragte med seg to atommissiler i dypet. 42 sjømenn døde. I dag, 37 år senere, er vraket fortsatt der. Og det lekker. En fersk studie, ledet av forsker Justin Gwynn ved Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) og publisert i det anerkjente vitenskapelige tidsskriftet PNAS, bekrefter at radioaktivt materiale fortsatt siver ut fra reaktoren.

Norske fagfolk er klar over at vraket lekker, men det er lite de får gjort med det, annet enn å speide etter selvlysende fisk.

Norsk forskning

Nær ubåtens skrog er konsentrasjonene av strontium-90 og cesium-137 opptil henholdsvis 400 000 og 800 000 ganger høyere enn det som er normalt i Norskehavet. Tallene er hentet fra en norsk forskningstokt i 2019, der den fjernstyrte undervannsfarkosten Ægir 6000 for første gang tok prøver og filmet vraket på nært hold. Det forskerne fant, overrasket ingen som har fulgt saken i tre tiår. Tvert imot. Det bekreftet mistankene.

Pumper ut gift

Ifølge DSA-rapporten kommer utslippene i støt fra to konkrete steder på skroget: en ventilasjonsrørledning og et metallgitter i nærheten av reaktorrommet. Da forskerne fanget et av disse utbruddene på video, økte konsentrasjonen av cesium-137 i vannprøvene tusenfold sammenlignet med prøver tatt like før.

Plutonium

Det som får forskerne til å heve øyenbrynene nå, er noe annet: spor av plutonium-239, plutonium-240 og uran-236 i utslippene. Disse isotopene stammer ikke fra sjøvannet rundt vraket. De kommer fra selve reaktorbrenselet. Forholdet mellom de ulike plutoniumisotopene tyder på at brenselstavene er skadet, og at kjernebrenselet nå er i direkte kontakt med sjøvann, og korroderer. De observerte utslippene, samt de spesifikke forholdene mellom plutoniumisotopene, tyder på at brenselselementene er skadet og at kjernebrenselet brytes ned i kontakt med sjøvannet, heter det i DSA-rapporten.

Ifølge DSA ble reaktoren om bord allerede slukket i de første fasene av ulykken i 1989, men den inneholder fortsatt en anslått radioaktivitet på rundt 3 petabecquerel, i hovedsak cesium-137 og strontium-90. Det er mye.

Kan slappe av

Så langt er det likevel ingen grunn til folkelig panikk, ifølge forskerne bak studien. De ekstreme måleverdiene er tatt helt inntil lekkasjepunktene på skroget. Allerede en kort avstand unna faller nivåene kraftig, fordi det radioaktive materialet fortynnes raskt i den enorme vannmassen. Prøver av svamper, koraller og sjøroser som lever på og rundt vraket, viser bare svakt forhøyede cesiumnivåer, uten synlige tegn til skade.

Kjernebrenselet nå er i direkte kontakt med sjøvann, og korroderer. Nå er det bare å vente på Netflix-filmen om haien som ble født ved vraket og som blir en mutert killer-hai.

Ligger dypt

Beliggenheten spiller også inn. Vraket ligger på 1680 meters dyp, i iskaldt vann, langt fra fiskefelt med høy aktivitet. Kombinasjonen av dyp, kulde og avstand er trolig hovedgrunnen til at verken miljøvernere eller politikere har slått full alarm, til tross for at lekkasjene nå har pågått i over tre tiår. Men spørsmålet henger i luften: kan det plutselig bli verre?

Torpedorommet

Det er ikke reaktoren alene som bekymrer. I baugen av vraket ligger torpedorommet, der de to atomstridshodene fortsatt befinner seg. Da Komsomolets traff havbunnen i 1989, rev en kraftig eksplosjon, mest sannsynlig utløst av hydrogengass fra ubåtens batterier, opp skroget av titan og la torpedorommet åpent for sjøvann.

Frykter farlig utslipp

Allerede i 1993 advarte Igor Spasskij, sjefkonstruktøren bak ubåten ved Rubin-instituttet, om konsekvensene. I et intervju med BBC anslo han at de to atomstridshodene ville være fullstendig korrodert av en elektrokjemisk reaksjon med sjøvannet i løpet av et tiår, og at det svært giftige plutoniumet da kunne slippe ut i miljøet.

Kaldt vann

Året etter, i et intervju med det amerikanske fagbladet US Naval Institute Proceedings, nyanserte Spasskij bildet. Han pekte på at korrosjonshastigheten han hadde regnet med, gjaldt for vann på 20 grader, mens temperaturen ved vraket faktisk ligger på rundt minus én grad. Den ekstreme kulden bremser nedbrytningen kraftig. Etter Spasskijs anslag skulle veien inn til plutoniumkjernene, gjennom en labyrint av strukturer fram til ventilasjonstårnet, gi mellom 20 og 50 års beskyttelse. Det er nå 32 år siden det anslaget ble gjort.

Forseglet

Russland sendte i 1994 et team ned til vraket for å forsegle deler av det skadde torpedorommet, nettopp for å redusere gjennomstrømningen av sjøvann. Den gode nyheten fra 2019-toktet: forseglingen fra 1994 sitter fortsatt, og forskerne fant ingen spor av plutonium fra selve stridshodene i nærmiljøet rundt torpedorommet. Så langt tyder alt på at de to atomvåpnene fortsatt er intakte.t.

Norske militære

Ikke alle spådommene fra 1990-tallet har slått til. Tengiz Borisov, som den gang ledet den russiske spesialkomiteen for undervannsarbeid, uttalte i 1994 at dersom det oppsto en lekkasje fra vraket, ville fiske bli umulig i Norskehavet i 600 til 700 år. I Norge har Forsvarets forskningsinstitutt uttalt seg om saken. De konkluderte i en rapport fra 1997 med et enda lengre tidsperspektiv. De mente verken ubåtskroget eller selve reaktortanken ville brytes ned av korrosjon på minst 1000 år.

Fiske

Tretti år senere foregår fisket i Norskehavet som normalt. Men reaktoren lekker, og nå, for første gang, har forskerne kjemiske bevis for at brenselet inni den faktisk korroderer, ikke bare at radioaktive stoffer siver ut gjennom sprekker og rørføringer. Nettopp derfor mener forskerne bak PNAS-studien at overvåkingen må fortsette. Russland har selv stått for det meste av den fysiske sikringen av vraket siden 1990-tallet.

Lyser opp

Norge har gjennomført årlige målinger siden 1990. Det er denne norske overvåkingen kombinert med den nye ROV-teknologien som først i 2019 gjorde det mulig å ta prøver helt inntil skroget. Norsk forskning gir det klareste bildet av tilstanden på havets bunn utenfor Bjørnøya. Likevel spør alle seg om hva som skjer når saltvannet til slutt vinner over titanet og stålet? Ubåten ligger der den ligger. Før eller senere må torpedoene gi etter for naturens ubønnhørige gang. Da kan det bli selvlysende fisk på middagsbordet.