Foto: Oslo Museum/motparten
Tekst: Jostein Mosnes-Holmen
Dato: 16.02.24
For 133 år siden vant arkitekt Stener Lenschow (1842-1937) konkurransen om nytt regjeringskvartal. Norge var lutfattig, men regjeringen ville ha et eventyrlig bygg. Så synd at det aldri ble bygget. Det var planlagt oppført i Empirekvartalet, hvor landet omsider fikk sitt regjeringskvartal rundt 70 år senere.
Kosmopolit
Lenschow kalte vinnerutkastet «Kosmopolit». Det er tegnet som et imponerende og
enestående nyrenessanse-palass. I stil, prakt og volum ville bygningskomplekset overgått
såvel Stortinget som Slottet. Regjeringens hovedsete i Kristiania, som Oslo het den gang,
kunne målt seg med den ypperste monumentalarkitektur som var å finne i Wien, Paris og
Berlin.
Arkitektfamilie
Stener Johannes Lenschow, var sønn av byggmester Asmus Lenschow, som innvandret til
Norge fra Mecklenburg. Flere av hans brødre ble arkitekter og byggmestere og han ble
selv utdannet til arkitekt i Wien. Noen av de vakre bygningene i senklassisisme og
nyrenessanse, som bidrar til Oslos historiske karakter, er Lenschows verker. En periode
hadde han også stillingen som bygningsinspektør for Kristiania.
Kjempeløft
Ved slutten av 1800-tallet var Kristiania/Oslo vokst til en storby med rundt 250 000
innbyggere. Nesten utrolig å tenke på; for i 1801 bodde det under 9000 mennesker i byen.
Men selv om hovedstaden var blitt stor, så var både byen og landet fattig, bortsett fra en
liten rik overklasse. En stor, kjøpekraftig middelklasse som kjennetegner Norge i dag, lå
ennå fjernt inn i fremtiden.
Bunnskrapt kasse
Men datidens politikere tenkte stort. Man skulle bokstavelig talt bygge den nye nasjonen,
som i 1814 hadde kjempet seg til selvstendighet og egen grunnlov. Slottet ble påbegynt i
1824 og stod omsider klart til bruk i 1849. Men det hadde gått hardt utover finansene. Det
er sagt at man bunnskrapte statskassen minst to ganger. Stortinget stod ferdig i 1866. Det
var bare 17 år senere enn Slottet og Staten blødde sannsynligvis ennå mynt etter de
formidable utgiftene med den kongelige residens. Stortinget er en praktfull bygning i
nyromansk stil og den ble heller ingen billig affære, hverken inni eller utenpå. Men vi har
da fått en parlamentsbygning som i sin utforming er enestående. Og Stortinget var nok
neppe «nedbetalt» da man endel år senere vedtok et regjeringskvartal stort nok til å kunne
senke statskassen enda en gang...
Hvor var svenskene?
I mange decennier har man innbilt nordmenn at Norge mellom 1814 og 1905 var svensk
«koloni». Hvis dette hadde vært riktig, ville nok svenske myndigheter grepet inn og tøylet
hva noen nok oppfattet som norsk stormannsgalskap. Men Norge var i det store og hele
selvstendig fra 1814. Vi hadde personalunion med Sverige. Det betød felles konge. Hva
som begrenset vår handlefrihet, var at felleskongen bestemte utenrikspolitikken og at vi
måtte underlegge oss det svenske konsulatvesen.
Oversikt
Frie før
Det var dette som som etterhvert sprengte unionen. Men forøvrig vedtok vi våre egne lover. Svensk lov gjaldt ikke i Norge. Vi hadde altså en friere stilling i unionen med Sverige enn under dagens Europaunion/EØS, hvor vi snart ikke har tall på hvor mange EU-lover vi har implementert – og vi er vel ikke så altfor
suverene i utenrikspolitikken heller...
Syk
Det var altså den norske regjeringen som helt og holdent bestemte at vi skulle bygge et
regjeringskvartal like imponerende (og kostbart...) som en keiserlig residens i Sentral-
Europa. Komplekset var tegnet i H-form, med departementer i fløyene over fire etasjer. I
midten, i første etasje, plasserte Lenschow en vestibyle. Over vestibylen skulle den store
statsrådsalen ligge, kronet med kuppel og spir. Fasadene skulle vekselvis være i granitt og
pusset mur. Og nyrenessansestilen ble bekreftet med rik utsmykning, og flere kupler og
spir.Før noe spadestikk var tatt, ble Lenschow dessverre syk, og han måtte motvillig gi
fra seg oppdraget til arkitekten som kom på annenplass i konkurransen. Det var Henrik
Bull (1864-1953).
Nedrigget
Bull forkastet Lenschows «Kosmopolit» og fortsatte med sin egen versjon av et
regjeringskvartal. Istedenfor nyrenessanse ville Bull ha regjeringskvartalet noe
«nedrigget», i jugendstil. Men heller ikke Henrik Bulls regjeringskvartal skulle bli fullført.
Det skyldtes ikke minst at politikerne – den gang som nå – ikke hadde peiling på hva et
slikt enormt prosjekt ville koste, eller de ga blanke...
Mindre og mindre
Man hadde etterhvert bare råd til å
oppføre en eneste av fløyene, og den alene spiste nesten hull i statskassen. Men det er en
staselig bygning, som i dag huser Finansdepartementet. Da Staten flyttet inn i 1906 fikk
man plass til både Statsekretariatet, Finansdepartementet, Arbeidsdepartementet,
Vassdragsdirektøren og Poststyrelsen. Man kan vel trygt si at byråkratiet har «utviklet»
seg siden den gang...
Kulturelt tap
Stener Lenschows «Kosmopolit» kom dessverre aldri lenger enn til tegnebordet. Det
gjorde heller ikke Henrik Bulls bidrag, bortsett fra østfløyen/Finansdepartementet. Det er
et kulturelt tap for Oslo og landet at vi ikke hadde råd til å realisere disse makeløse
planene. I 2011 ble vi rammet av den største og mest grusomme forbrytelsen i Norge i fredstid, hvor
bl a deler av regjeringskvartalet ble rasert.
Nasjonens identitet
Nå, 13 år senere, er det ennå ikke bestemt hvilket nytt regjeringskvartal som skal bygges. Det eneste vi vet, er at estimert kostnad har passert 50 milliarder. Men hva hadde skjedd om det var Lenschows eller Bulls regjeringskvartal som var blitt sprengt? Ville man jevnet Norges eneste og enorme nyrenessanse- eller jugend-palassmed jorden og erstattet det med glass og stål? Det ville sannsynligvis blitt et spørsmål om byens og nasjonens identitet, på en helt annen måte enn striden om Y-blokka og Picasso-veggen. For ikke å snakke om 50 milliarder kroner.
Hovedsiden