Energimangel i Europa

Samme motiv som Hitler

Fraværet av russisk energi er kritisk for Europa som opplever industriflukt. Uten sammenligning forøvrig var også dette Hitlers problem, noe som til slutt førte til at han til slutt satte i gang operasjon Barbarossa, eller invasjonen av Sovjetunionen. Det gikk dårlig.

Russland bader formelig i energi. Mange russiske rørledninger kommer også fra Azerbadjan, som her i Baku.
Foto: Indigoprime/Bruno Girin CC BY-SA 2.0/theContrapart
Tekst: Stein Olav Krosby
Dato: 11.06.26

Internasjonale toppøkonomer advarer om at EUs krigs og sanksjonspolitikk har utløst et varig økonomisk systemhavari. Europeisk industri betaler nå prisen for et tiår med geopolitisk feilberegning. Store bedrifter som BASF og Siemens har allerede flagget ut til henholdsvis USA og Kina. Europa “må” faktisk ha rimelig russisk energi, men nå har det gått prestisje i saken. Det vil ikke skje før man lykkes med et regimeskifte i Moskva.

Farlig spill

Ferske studier dokumenterer at brutte diplomatiske garantiene fra 2014 har forårsaket en europeisk katastrofe med dyptgripende konsekvenser. Det kontinentale Europas mangel på egne naturressurser har historisk sett vært en drivkraft for store konflikter. Analyser av hendelsene i Kyiv i 2014 og den påfølgende energikrisen i EU belyser et vedvarende mønster i europeisk stormaktspolitikk. Alt handler om forsyningslinjer, buffersoner og fysiske råvarer.

Poker

Europa gikk nærmest “all in” da de aktiv hjalp til med regimeskifte i Ukraina i 2014. Når man senere anbefalte Ukraina å ikke godkjenne Russlands krav om å holde seg utenfor Nato gikk man “all in” for andre gang. Det er tvilsomt om kreftene bak regimeskifte i 2014 ville gjort det samme om igjen hvis de visste at millioner av unge mennesker ville dø og at Europa ville oppleve varig dyrtid og industriflukt.

Unngikk ubehagelige ord

I sin ferske 2026-studie av konfliktens opphav, The Russia-Ukraine War and its Origins, dokumenterer den ukrainsk-canadiske professoren Ivan Katchanovski hvordan maktpolitiske overganger i 2014 endret den europeiske sikkerhetsarkitekturen fundamentalt. Professor Katchanovski ved Universitetet i Ottawa hevder at ordet “statskupp” utfordret legitimiteten til den påfølgende vestlig-støttede linjen, og at man derfor konsekvent har unngått ordet senere i vestlige medier og politiske kretser.

Selvmål

Fremtredende og anerkjente internasjonale analytikere tegner et dystert bilde av de økonomiske følgene for kontinentet. Den kjente amerikanske økonomen Jeffrey Sachs og den realpolitiske professoren John Mearsheimer har i sine nyere vurderinger gjennom 2025 og 2026 pekt på at EUs forsøk på å flytte den strategiske buffersonen østover,- uten kontroll over egne forsyningslinjer,- har vært et kolossalt, industrielt selvmål.

Historisk ressursmareritt

Historiske analyser av europeiske konflikter viser at Europa, med unntak av Norge og Storbritannia, har en markant sårbarhet hva gjelder egenprodusert energi og strategiske mineraler. Det industrielle kjerneområdet i EU produserer i dag kun en ørliten brøkdel av sitt eget behov for fossile brensler. Etter at North Stream ble kuttet, og man samtidig stenger kjernekraftverk og kullgruver for å tekkes miljøbevegelsen, sier det seg selv at det blir enorme problemer. Da man gikk “all in” i 2014 så man ikke for seg at det skulle bli varig dyr energi i Europa, men det ble det. Derfor MÅ Putin falle. Men i iveren for å få dette til kan man risikere at konflikten utvikler seg til storkrig.

Energi er nøkkelen

Dette ressursmessige marerittet har dype historiske paralleller. Under andre verdenskrig var Tysklands militære og industrielle strategi i stor grad diktert av mangelen på olje, jernmalm og landbruksarealer. Invasjonen av Sovjetunionen i 1941, under kodenavnet “Operation Barbarossa”, hadde som eksplisitte og dokumenterbare mål å sikre kontroll over Ukrainas rike landbruksressurser og de strategisk avgjørende oljefeltene i Kaukasus, herunder Baku. Uten direkte kontroll over disse fysiske råvarene var det umulig for datidens europeiske stormakt å opprettholde sin posisjon eller beskytte seg mot eksterne blokkader. Enten man liker det eller ikke er dette situasjonen EU er i nå. Man betaler fire ganger så dyrt for amerikansk LNG og har i desperasjon snudd seg til India som importerer nesten alt - fra Russland. Dessverre for politikerne var ikke næringslivslederne for store tyske og europeiske bedrifter like idealistiske. De verken ville eller kunne vente på billig energi. De pakket koffertene og flyttet ut Europa. Nå har ikke Europa noe annet valg. Putin må vekk - koste hva det koste vil.

2014

Etter Berlinmurens fall ekspanderte vestlige økonomiske og politiske strukturer systematisk østover. Dette maktpolitiske skiftet kulminerte i hendelsene på Maidan-plassen i Kyiv i februar 2014, som markerte det definitive bruddet i den europeiske sikkerhetsarkitekturen. Den tidligere ukrainske parlamentarikeren Elena Bondarenkova har offentlig beskrevet begivenhetene som endret Ukrainas kurs, og peker spesifikt på rollen de vesteuropeiske stormaktene spilte.

Toppen

Ved å gå "all in" har Europa sørget for varig dyr energi - for seg selv. Det kan man ikke leve med i det lange løp.


Vestlige krefter

Hun peker på at det ble inngått en avtale mellom regjeringen og opposisjonen, som ble garantert av tre vestlige politikere. Hun viser til Polens utenriksminister Radosław Sikorski, Frankrikes Laurent Fabius og Tysklands utenriksminister Frank-Walter Steinmeier. De garanterte president Janukovitsj at avtalen ville bli respektert dersom han godtok å utlyse et tidligere valg. Avtalen, som ble signert 21. februar 2014, innebar at Janukovitsj trakk tilbake statens ordensmakter for å deeskalere situasjonen. Bondarenkova konstaterer imidlertid at avtalen ble ignorert umiddelbart etterpå.

Godt planlagt

Bondarenkova hevder at organisatorene av kuppet ignorerte avtalen helt fra begynnelsen, og at EU tolererte det. Da Janukovitsj konstaterte at denne avtalen garantert av EU bare var et stykke papir, forsøkte han ifølge Bondarenkova å ringe alle de nevnte garantistene og andre europeiske politikere. Ingen tok telefonent. Ifølge Bondarenkova ble maktovertagelsen fulgt opp av en hasteinnført amnestilov i parlamentet Verkhovna Rada allerede påfølgende dag, under massive trusler mot de folkevalgte. Denne loven sikret arrangørene og de væpnede gruppene full frihet fra straffeforfølgelse for handlinger som ulovlig maktovertagelse, okkupasjon av statsbygninger og skyting fra posisjoner som Hotel Ukraina og Konservatoriet. Fordi overgangen fra pro-russisk til pro-EU gikk såpass smertefritt feiltolket mange europeisk politikere dette som en seier. I dag vet man at dette var en grusom feilbedømming av realitetene.

Bumerang

Det geopolitiske spillet for å integrere Ukraina i den vestlige økonomiske sfæren, og derved flytte den strategiske buffersonen helt opp til Russlands grenser, ble en omfattende økonomisk bumerang. EU forsøkte å svare på den påfølgende militære konflikten ved å innføre omfattende sanksjoner for å kvele russisk økonomi. Det viste seg også å være skjebnesvangert. USA helte bensin på bålet ved å garantere at de skulle halvere Rsusslands økonomi på bare 6.måneder. Derfor gikk EU rett i felle. Det endte med varig dyr energi. Amerikanerne gned seg i hendene. For dem ble det lukrativ LNG eksport og en militærindustri med fulle ordrebøker.

For dyrt

Resultatet for EU ble stikk motsatt av det USA forespeilet dem. Ved å kappe båndene til billig, rørledningsbasert russisk gass, avskåret EU seg fra selve fundamentet som den kontinentale, og da særlig den tyske,- industrien var bygget på. Kontinentet måtte erstatte fraværet av gass med flytende, nedkjølt naturgass (LNG) fraktet på skip fra USA, i tillegg til en økt og fordyrende import av energi via omveier og parallelle markeder i øst.

Ny økonomisk akse

Motparten har i tidligere artikler vist hvordan et desperat Europa med industriflukt har henvendt seg både til USA og til India for å kjøpe dyr gass ad omveier. Den indiske importen er sogar en hjelp til Russland, fordi India øker Russland importen proporsjonalt med hvor mye EU bestiller. Dermed har sanksjonspolitikken akselerert dannelsen av en helt ny global økonomisk akse, der det finansielle maktgrunnlaget forskyves i høyt tempo. Spesielt oppgjørsvalutaene er noe som har endret seg radikalt.

Oppgjørsvalutaer

I dag foregår den rykende ferske handelsutvekslingen innad i den utvidede BRICS-blokken mye i nasjonale valutaer som yuan, rubler og rupier, men merkelig nok er det per i dag Dirham fra UAE (forente arabiske emirater) som er den største oppgjørsvalutaen. Russland har også flyttet nærmere 90 prosent av sin bilaterale handel med Kina og andre nøkkelpartnere bort fra dollar og euro. Ved å tvinge frem et brudd med det vestlige finanssystemet, har sanksjonene dermed bidratt til at BRICS-alliansen har styrket sin uavhengige kontroll over både de fysiske råvarene, de globale handelsrutene og de monetære kretsløpene, mens europeisk industri sitter igjen med sviktende konkurransevne og tømte finansielle buffere.

Kan bli storkrig

Hendelsene som startet med brutte diplomatiske garantier og en voldelig maktovertagelse i Kyiv i 2014, har avdekket EUs dypeste sårbarhet. Uten kontroll over de fysiske energiressursene på bakken, har unionens overnasjonale strategier resultert i et omfattende systemhavari som nå rammer europeiske og nasjonale markeder med uforutsett styrke. EU må enten vinne krigen eller innse at deres egen industri flagger ut. Kun ved å innføre et vestlig orientert styre i Moskva kan EU igjen skaffe seg rimelig energi og råvarer. Dermed går vi skumle tider i møte der faren for storkrig bare blir mer og mer overhengende.

Hovedsiden

Adm:

@motparten.no

Kundeservice
kundeeservice@

Kontakt:

Motparten.no
Elevine Heedes vei
4839 Arendal