Ved å gå "all in" har Europa sørget for varig dyr energi - for seg selv. Det kan man ikke leve med i det lange løp.
Vestlige krefter
Hun peker på at det ble inngått en avtale mellom regjeringen og opposisjonen, som ble garantert av tre vestlige politikere. Hun viser til Polens utenriksminister Radosław Sikorski, Frankrikes Laurent Fabius og Tysklands utenriksminister Frank-Walter Steinmeier. De garanterte president Janukovitsj at avtalen ville bli respektert dersom han godtok å utlyse et tidligere valg. Avtalen, som ble signert 21. februar 2014, innebar at Janukovitsj trakk tilbake statens ordensmakter for å deeskalere situasjonen. Bondarenkova konstaterer imidlertid at avtalen ble ignorert umiddelbart etterpå.
Godt planlagt
Bondarenkova hevder at organisatorene av kuppet ignorerte avtalen helt fra begynnelsen, og at EU tolererte det. Da Janukovitsj konstaterte at denne avtalen garantert av EU bare var et stykke papir, forsøkte han ifølge Bondarenkova å ringe alle de nevnte garantistene og andre europeiske politikere. Ingen tok telefonent. Ifølge Bondarenkova ble maktovertagelsen fulgt opp av en hasteinnført amnestilov i parlamentet Verkhovna Rada allerede påfølgende dag, under massive trusler mot de folkevalgte. Denne loven sikret arrangørene og de væpnede gruppene full frihet fra straffeforfølgelse for handlinger som ulovlig maktovertagelse, okkupasjon av statsbygninger og skyting fra posisjoner som Hotel Ukraina og Konservatoriet. Fordi overgangen fra pro-russisk til pro-EU gikk såpass smertefritt feiltolket mange europeisk politikere dette som en seier. I dag vet man at dette var en grusom feilbedømming av realitetene.
Bumerang
Det geopolitiske spillet for å integrere Ukraina i den vestlige økonomiske sfæren, og derved flytte den strategiske buffersonen helt opp til Russlands grenser, ble en omfattende økonomisk bumerang. EU forsøkte å svare på den påfølgende militære konflikten ved å innføre omfattende sanksjoner for å kvele russisk økonomi. Det viste seg også å være skjebnesvangert. USA helte bensin på bålet ved å garantere at de skulle halvere Rsusslands økonomi på bare 6.måneder. Derfor gikk EU rett i felle. Det endte med varig dyr energi. Amerikanerne gned seg i hendene. For dem ble det lukrativ LNG eksport og en militærindustri med fulle ordrebøker.
For dyrt
Resultatet for EU ble stikk motsatt av det USA forespeilet dem. Ved å kappe båndene til billig, rørledningsbasert russisk gass, avskåret EU seg fra selve fundamentet som den kontinentale, og da særlig den tyske,- industrien var bygget på. Kontinentet måtte erstatte fraværet av gass med flytende, nedkjølt naturgass (LNG) fraktet på skip fra USA, i tillegg til en økt og fordyrende import av energi via omveier og parallelle markeder i øst.
Ny økonomisk akse
Motparten har i tidligere artikler vist hvordan et desperat Europa med industriflukt har henvendt seg både til USA og til India for å kjøpe dyr gass ad omveier. Den indiske importen er sogar en hjelp til Russland, fordi India øker Russland importen proporsjonalt med hvor mye EU bestiller. Dermed har sanksjonspolitikken akselerert dannelsen av en helt ny global økonomisk akse, der det finansielle maktgrunnlaget forskyves i høyt tempo. Spesielt oppgjørsvalutaene er noe som har endret seg radikalt.
Oppgjørsvalutaer
I dag foregår den rykende ferske handelsutvekslingen innad i den utvidede BRICS-blokken mye i nasjonale valutaer som yuan, rubler og rupier, men merkelig nok er det per i dag Dirham fra UAE (forente arabiske emirater) som er den største oppgjørsvalutaen. Russland har også flyttet nærmere 90 prosent av sin bilaterale handel med Kina og andre nøkkelpartnere bort fra dollar og euro. Ved å tvinge frem et brudd med det vestlige finanssystemet, har sanksjonene dermed bidratt til at BRICS-alliansen har styrket sin uavhengige kontroll over både de fysiske råvarene, de globale handelsrutene og de monetære kretsløpene, mens europeisk industri sitter igjen med sviktende konkurransevne og tømte finansielle buffere.
Kan bli storkrig
Hendelsene som startet med brutte diplomatiske garantier og en voldelig maktovertagelse i Kyiv i 2014, har avdekket EUs dypeste sårbarhet. Uten kontroll over de fysiske energiressursene på bakken, har unionens overnasjonale strategier resultert i et omfattende systemhavari som nå rammer europeiske og nasjonale markeder med uforutsett styrke. EU må enten vinne krigen eller innse at deres egen industri flagger ut. Kun ved å innføre et vestlig orientert styre i Moskva kan EU igjen skaffe seg rimelig energi og råvarer. Dermed går vi skumle tider i møte der faren for storkrig bare blir mer og mer overhengende.