Blåser liv i konspirasjonsteorier

Artemis II gjør vondt verre

For første gang på over femti år reiser astronauter til månen. Selv med dagens overlegne teknologi er turen forbundet med så store problemer at den blåser liv i gamle konpirasjonsteorier. Det er ikke så rart. Astronautene skal ikke en gang lande på månen.

Her ser vi relativt ukjente John Young på månen i 1972 i en av USA sine 6 bemannede månelandinger.
Foto: Charlie Duke/NASA/theContrapart
Tekst: Johan Olav Enerstvedt
Dato: 09.04.26

De fleste på jorden har fått med seg at ingen etter USA har klart å lande mennesker på månen. At store romfartsnasjoner som Russland, Kina og India ikke har klart å gjøre det har satt fart på utallige konspirasjonsteorier om at alt var et falsum. Det virker nesten naturstridig at man klarte det med seksti-tallets teknologi, og ikke med med dagens teknologi. Det har vært som bensin på bålet for de som sier at månelandingen bare er tull.

Galt argument

Mange av konspirasjonsteoriene peker på at Russland og Kina ikke en gang gidder å prøve. Kritikerne tar dette som en del av massive bevis for at hele månelandingen aldri fant sted. De hevder den var tidenes best regisserte teaterstykke satt i scene av USA. Men ser man nøyere på argumentet er det nettopp land som Russland som er det beste beviset på at månelandingen faktisk fant sted. For hva er egentlig sannsynligheten for at ingen av USAs konkurrenter stilte spørsmål ved landingen?

Russland respekterte USA

Sovjetunionen fulgte Apollo-ferdene med sine egne radarer og lyttet til radiosignalene som kom direkte fra månen. Hvis USA hadde bløffet, ville russerne vært de første til å avsløre dem for å vinne den kalde krigen. Med Russlands ressurser ville det ikke ha vært vanskelig å påvise at hele måneprosjektet var et stort sirkus laget under den kalde krigen. Det er nettopp Russlands totale taushet, eller snarere respekt for den amerikanske bragden som gjør at vektskålen tipper i retning av at måneferden faktisk fant sted.

Ingeniørkunst

Når andre romfartsnasjoner som Russland, India og Kina vedgår at den amerikanske måneferden var en kombinasjon av genial ingeniørkunst og rå matematikk er det et sterkt bevis på at amerikanerne klarte det, - mot alle odds. I følge russiske romfarts eksperter og forskere må USA ha hatt en stor porsjon flaks. Andre nasjoner mente sjansene for å lykkes rett og slett var så små at de ikke ville utsette egne folk for noe slikt. Frigitte amerikanske dokumenter viser nå at russerne hadde rett. USA var klar over at Armstrong og co mest sannsynlig aldri ville returnere til jorden.

Lek med døden

Å si at sikkerheten var "for dårlig" er mildt sagt sant. Etter dagens standard var den under en hver kritikk. Med dagens øyne var Apollo-ferdene et hodeløst sjansespill. Da Neil Armstrong, Buzz Aldrin og Michael Collins dro av gårde i 1969, aksepterte USA en risiko som ingen romorganisasjon ville tillatt for astronauter i dag. Sikkerheten var absolutt så god som 1960-tallets teknologi tillot, men akkurat på grunn av dette var marginene hårfine. Nå viser amerikanske dokumenter at NASA opererte med anslag som sa at det var omtrent 50 % prosent sjanse for å lykkes med oppdraget. Til sammenligning krever dagens romfart, som SpaceX eller Orion, en sikkerhetsmargin på over 99 %.

Som en bilnøkkel

Dagens NASA personell blir nesten flaue når de medgir hva slags utstyr de stakkars astronautene egentlig hadde til rådighet. Datamaskinen om bord ble kalt "Apollo Guidance Computer". Den hadde mindre kraft enn en moderne kalkulator eller tilsvarende en digital bilnøkkel. Under landingen utløste datamaskinen flere feilmeldinger som bare var tull. Alt sammen fordi maskinen ble overbelastet. På de fleste punkter fantes det heller ingen "plan B". Hvis motoren på månelandingsmodulen ikke startet da de skulle opp fra månen, fantes det ingen redningsmulighet. Astronautene ville blitt strandet. Ingen hjelp ville kommet. Om de ville dødd av oksygenmangel eller sultet ihjel vites ikke. Ingen av delene høres attraktivt ut. President Nixon hadde derfor klar en tale i tilfelle de døde en grusom død på månen.

Ville vært forbudt

Det enkle svaret på om man i dag ville tillatt en slik reise er "Nei". Det er helt utelukket. Dagens sikkerhetskultur er fundamentalt annerledes. I dag kreves det doble eller tredoble backupsystemer for alt som er kritisk. Apollo hadde bare ett system som måtte virke. I dag tester ubemannede farkoster systemer i årevis før mennesker får gå om bord. Apollo-programmet ble uten tvil drevet frem av den kalde krigen og et politisk hastverk som trumfet HMS-protokoller. Samfunnet har i dag mye lavere toleranse for tap av menneskeliv i vitenskapens navn enn man hadde under romkappløpet.

Søppel

For svært mange kritikere og skeptikere virker det umulig at den lille kommandomodulen på månen kunne frakte astronautene hele veien hjem, men det handlet om ekstremt presis fysikk og å kaste av seg alt overflødig utstyr underveis. Under oppskytning fra månen brukte de den øverste delen av månelandingsmodulen "Eagle" som en rakett. Underdelen ble stående igjen på månen som en utskytningsrampe. Det er faktisk månens første romsøppel. Mennesket startet å forurense fra dag 1.

Toppen

SE VIDEO NEDERST


Lite kunnskap

Det er en misforståelse at det var den lille raketten som brakte astronautene tilbake til jorden. Det fantes en annen astronaut som ikke hadde landet på månen. Han gikk i bane rundt månen. Michael Collins sirklet rundt månen i kommandomodulen Columbia. Fortsatt stiller mange eksperter spørsmålet på hvordan den primitive "eagle" med Neil og Buzz kunne treffe Colombia. I hvert fall hevdes det i dag at Neil og Buzz klarte det og krabbet over. Deretter koblet de fra den tomme månelandingsmodulen.

Sekstant

Det hører med til historien at Michael Collins brukte et optisk teleskop eller en sekstant(!) for å ta manuelle siktelinjer mot stjerner og månekratre for å bekrefte posisjonen sin. Dette kan best sammenlignes med en kaptein på et seilskip den gangen Chrstopher Columbus levde, og har ført til ytterligere skepsis til om det i det hele tatt var mulig. Seilbåter hadde jo avdrift og det var sjelden de faktisk kom dit de skulle nøyaktig.

Joystick

Det var heller ingen computer som koblet de to farkostene sammen. Da Neil og Buzz bare var noen hundre meter fra Colombia gikk de til helt manuelt modus. Michael Collins og Neil Armstrong brukte faktisk manuelle kontroller, det vil si joysticker som barn bruker på Playstation, og sine egne øyne for å styre fartøyene sammen de siste meterne, akkurat som en pilot lander et fly uten moderne datahjelp.

Trans Earth

De tre astronautene fyrte så av den store motoren på "Service-modulen", den sylinderen som hang fast i kapselen, for å bryte ut av månens tyngdekraft og sette kurs mot jorden. Operasjonen ble kalt "Trans-Earth Injection". Rett før de traff jordens atmosfære, ble servicemodulen også koblet fra. Da gjenstod bare den kjegleformede kapselen.

Japan

I ettertid har India så sent som i 2021 med sin Chandrayaan-2 fotografert landingsplassen til Apollo 11. Bildene viser tydelig restene av landingsmodulen Eagle. Det er den indiske romorganisasjonen ISRO som stod bak bildene. Den japanske sonden SELENE/Kaguya) har sammenlignet terrengbilder fra Apollo-ferdene med sine egne 3D-modeller av måneoverflaten og bekreftet at topografien stemmer nøyaktig med det astronautene filmet i 1969. Sist men ikke minst har Kina med sin Chang'e bekreftet de samme geologiske trekkene på landingsstedene som NASA har dokumentert.

Tvil

Også dette har vært gjenstand for diskusjoner i ettertid. Kapselen traff atmosfæren i ca. 40 000 km/t. Det tykke varmeskjoldet i bunnen av kapselen skal ha tatt av for varmen som var opp mot 2700 °C. Offisielt brant den kontrollert opp og førte varmen bort fra astronautene. Da farten var lav nok, ble tre store fallskjermer løst ut for å sikre en trygg landing i Stillehavet. Og vipps hadde tre amerikanere reist til månen og tilbake, - eller?

USA har sendt astronauter til månen seks ganger.

Neil Armstrong - Buzz Aldrin – 20. juli 1969 (Apollo 11)

Pete Conrad – Alan Bean – 19. november 1969 (Apollo 12)

Alan Shepard – Edgar Mitchell – 5. februar 1971 (Apollo 14)

David R. Scott – James Irwin – 31. juli 1971 (Apollo 15)

John Young – Charles Duke – 21. april 1972 (Apollo 16)

Eugene Cernan – Harrison Schmitt – 11. desember 1972 (Apollo 17)

Og dommen er:

Fordi samtlige har gått bra kan det synes som at NASAs eget estimat om femti prosent sjanse var i strengeste laget. Alt tyder på at amerikanerne har vært dyktige pionerer. Det er i dag overveldende bevis for at de dumdristige menneskene også var svært dyktige.


Video:


Hovedsiden

Adm:

@motparten.no

Kundeservice
kundeeservice@

Kontakt:

Motparten.no
Elevine Heedes vei
4839 Arendal