Foto: Google map/theContrapart
Tekst: Chister Andre Mæland
Dato: 21.01.26
MOTPARTEN/LONDON Den nye trenden i Europa er enstemmige politikere som overkjører egne velgere. Det har aldri vært enstemmighet i noen saker i befolkningen, enten man snakker om hvordan man skal forholde seg til EU, pandemier eller russere. I Storbritannia trodde politikerne de ville vinne fram fordi de var samlet mot befolkningen. Det gikk ikke. Britiske byråkrater i styre og stell fulgte regelverket. Kina finn sin tillatelse. Det blir en ny stor ambassade. En taus opinion vant uten at det tilsynelatende ble kjempet et slag.
Enstemmige politikere
Det som skjer i Englands hovedstad London kan på mange måter minne om det som nylig skjedde i Norges hovedstad Oslo, der det norske Storting for første gang var enstemmige om militære bidrag til en krig, til tross for at befolkningen ikke var verken spurt eller enstemmig. Saken som har versert i London kan også sammenlignes med sist det var EU-avstemming i Norge. Da var også de største partiene samstemte. Den gangen var AP og Høyre de desidert største partiene. Deres karismatiske lederskikkelser, som nøt stor respekt i befolkningen, ba velgerne stemme ja. Det skjedde ikke. De stemte nei. Saken om ambassaden i London er viktig fordi den viser at det går an å bli hørt, selv om man har blitt sviktet av egne folkevalgte.
Hater Kina
I august 2025 skrev motparten om britiske politikere fra begge de største partiene som forsøkte å stikke kjepper i hjulene for den nye kinesiske ambassaden i London. Det klarte de ikke. Nå har Kina vunnet fram, mye takket være at vanlige mennesker som ble intervjuet sa at de ikke hadde noe imot planene. I artikkelen skrev vår journalist om politikere som hevdet ambassaden ville bli base for spionasje, og at den ville være en alvorlig sikkerhetsrisiko. Dette til tross for at ambassadene alltid har vært hellige og en institusjon de aller fleste land på kloden respekterer. Til og med i krigstid.
Viktig sak
Saken er prinsipielt interessant. Her har en ellers taus opinion av både statlige og kommunale institusjoner, sammen med folkets røst, sagt klart i fra hva de mener. I Norge har ikke mennesker fått den samme sjansen til å si hva de mener om å levere tanks og jagerfly, fordi de ikke kan bestemme hva slags utenrikspolitikk landet fører. Når et enstemmig Storting gir aksept for å krige mot et Russland er det ingenting vanlige folk kan gjøre. Situasjonen i England gir likevel håp. Den viser at opinionen er sterk. Den viser at folk ikke enkelt kjøper det selv egne politikere sier.
Sinte politikere
I Storbritannia oppfordret for eksempel både Tory-medlemmer og Arbeiderpartiets parlamentsmedlemmer ministeren til å avvise byggetillatelsen. De påstod at kineserne vil ansette hackere og lage hemmelige tunneller og kabler. Politikerne ble ikke hørt. Det er klare regler for både eiendomsskjøp, og for hva et legitimt medlem av FN kan gjøre på britisk jord. Likevel fornektet ikke politikerne seg. De kjørte det store fiendebildet av Kina. Akkurat som man i Norge kjører det store fiendebildet av Russland.
Toppen
Politikerne trodde de ville vinne fram fordi de var samlet mot befolkningen.
Absurde beskyldninger
Den konservative ministeren Priti Patel at "Keir Starmer har solgt vår nasjonale sikkerhet til det kinesiske kommunistpartiet." Også den liberaldemokratiske talspersonen for utenrikssaker, Calum Miller, fyrte løs mot tillatelsen. Han mente ambassaden ville forsterke Kinas overvåkingsinnsats i Storbritannia. Reform UK sa at avgjørelsen var "en alvorlig trussel mot nasjonal sikkerhet" og "et desperat forsøk fra Labour-regjeringen på å tette seg inn i det kinesiske kommunistpartiet".
Sjokk-tillatelse
Problemet for politikerne som var sikre på seier var at det jobbet helt vanlige mennesker i de offentlige kontorene som behandler søknader. Folk som ikke uten videre var villige til å utferdige forbud uten at det var hjemmel for dette i loverket. Enkelte politikere skjønte hvilken vei saken gikk. I et skriv om den nye ambassaden bekreftet plutselig boligminister Steve Reed plutselig at hans avdeling hadde gitt tillatelse til at utbyggingen kunne fortsette, fordi tillatelsen var i tråd med regelverket.
Ikke trussel
Det ble slått fast at den nye ambassaden, Royal Mint Court, ikke utgjør noen trussel annet enn det man kan forvente av et annet lands ambassade. I skrivet heter det seg at man er klar over at den nye ambassaden ligger i City of London og det i dette området eksisterer fiberoptiske kabler som frakter store mengder svært sensitive data. Det ble likevel slått fast at det ikke er noe som tyder på at ambassaden ville forstyrre kablene. Det ville i så fall være sabotasje utenfor ambassadens område, og ville vært straffbart uansett hvem som forvoldt skaden.
Ikke bevis
Boligministeren bemerket at organer med ansvar for nasjonal sikkerhet, inkludert innenriksdepartementet og utenriksdepartementet, ikke har sendt inn tekniske bevis for at det er ekte grunner og ikke politiske, til å stoppe planene. Mangelen på innsendt bevis ble av boligministeren tolket som at de ikke hadde bevis. Han var dermed pålagt å følge vanlige lover og regler for løyve og tillatelser. Tvert imot mente Bygningsrådet og andre kommunale tjenestemenn at det ville bli enklere for den engelske sikkerhetstjenesten å overvåke kineserne, fordi de nå samler Kinas diplomatiske personell i ett stort lokale i stedet for syv mindre steder.
Politisk motov
Til slutt måtte til og med MI5s generaldirektør Sir Ken McCallum og GCHQs direktør Anne Keast-Butler medgi offentlig at det å akseptere en ny stor ambassade ikke nødvendigvis utgjør en større risiko sammenlignet på å ha ambassadens virksomhet spredt rundt. Sir Ken McCallum mente at det heller ikke er realistisk å forvente å kunne eliminere alle potensielle risikoer fullstendig når det kommer til utenlandske ambassader. Dermed kan det se ut som det er politiske og økonomiske årsaker til at britiske politikere forsøker å stikke kjepper i hjulene for Kina i London.
Hovedsiden