Foto: Theodor Enerstvedt//theContrapart
Tekst: Christer Andre Mæland
Dato: 19.07.25
Vi har testet tre turisthytter med ulik vanskelighetsgrad. Ullevållseter, et populært sted med enkel adkomst fra T-banestasjonen Sognasvann. Skjennungstua, som også har relativt enkel avstand fra Frognerseteren T-banestasjon, men som har langt mer kupert og krevende terreng før man når destinasjonen. Vi har også testet Kikutstua, en turisthytte som ligger lenger ut i skogen, og som har med utrolig seig og nesten endeløs oppoverbakke før man kommer fram.
Ullevållseter
At det var mange europeiske turister på Ullevållseter var i og for seg ikke veldig overraskende. På dager med sol og godt vær kan man av og til få køfornemmelsen når man spaserer den gruslagt veien opp til seteren. Vi møtte franske, engelske, tyske og til og med kinesiske turister der. Wang Ho med familie hadde kommet hele veien fra Shangai. De hadde vært på Nordkapp og avsluttet besøket i Oslo.
Kina-gjester
-"Det er fantastisk med denne hytta" mente mor i familien. "Ja, mange steder i Kina er det både slanger og ekle kryp som vil spise på deg hvis du går en tur" ler hun. "I nord Kina er det mindre farlige dyr, men der kan det være farlige mennesker". Hun ble et øyeblikk alvorlig. Men så forklarte hun hva hun mente var den virkelige årsaken. -"Denne Oslo-marka er som en gigantisk friluftspark. Det må da koste en formue å holde alle veiene og stiene åpne?" Der ble vår journalist svar skyldig. Vi ante ikke hva det kostet.
Skjennungstua
Uken etter var vi på Skjennungsstua. Der møtte vi bare et fransk par som var fotturister og en enslig engelsk pensjonist. John Mcintyre (71) fra Manchester fortalte at han kom til Norge hver eneste år, men brukte å feriere på Vestlandet. "Jeg har vært et par ganger i Oslo før, blant annet før min kone døde" forteller den ærlige engelskmannen. Han mente Oslomarka, eller "Nordmarka, som Oslo-folk kaller den er et fantastisk og undervurdert tilbud til byens befolkning. "Ja, se bare på maten her", utbryter John. "Til og med de fantastiske kanebollene er hjemmelagde!" I følge John ville noe slikt vært utenkelig i alle andre hovedsteder i Europa.
Blåmerket om sommeren
Heldigvis for de fleste turistene som våger seg ut i skogene utenfor Oslo følger de bilveiene, og ikke de mer intime stiene. Vi har tidligere skrevet om forvirrende merking, der fargen blå betyr sommer og fargen rød betyr vinter. I skogene rundt Oslo er det tusenvis av stier. Alle sammen er merket med blå merker på trærne. De blåmerkede stiene er sommerstier. Det er en forening som heter Den Norske Turistforeningen som vedlikeholder stiene i samarbeid med Oslo Kommune. Alle kryss i skogen der stiene deler seg har i tillegg egne skilt. skilt til de viktigste stedene i skogen. Ifølge foreningen er det 2700 km med blåmerkede stier i marka. I tillegg kommer alle vinterløypene som går over vann og myrer. De er rødmerkede. Stakkars de turistene som forviller seg inn på en slik løype.
Toppen
Kikutstua
Uken etter at vi besøkte Skjennungsstua skinte solen atter en gang. Vi bestemte oss derfor for å teste en av de aller minst tilgjengelige hytten utenfor Oslo, Kikutstua. Det er ikke en hytte man tar med seg små barn til. Til det er avstanden og stigningen for hard og lang. Man kan komme til Kikut fra flere steder rundt Oslo. Folk i Bærum velger gjerne Sørkedalen som utgangspunkt. Her er det en nærmest uavbrutt oppoverbakke i en drøy mil, før det flater ut innover til Kikutstua. Man kan også både gå og sykle fra Frognerseteren, men da må man velge riktig i en del kryss på veien. De er godt skiltet, og så lenge man vet forskjell på røde og blå skilt går det fint. Vi valgte utgangspunktet de fleste menneseker som bor i Oslo sentrum foretrekker, - Maridalen.
Hammeren i Maridalen
Til Maridalen kommer man kun med buss nummer 51 fra sentrum, alternativt egen bil eller sykkel, men det er harde bakker fra Oslo, så det anbefales å starte turen ved Hammeren parkering i Maridalen, Oslos drikkevann. Herfra er det en enkel grusvei som fører hele veien til Kikut. Man trenger ikke ta av i noen kryss. Det er bare å tråkke på enten man bruker beina eller sykler.
Internasjonal Kafè
Etter en relativ har stigning på om lag ti kilometer kommer man etter hvert til Bjørnsjøen, en flott innsjø med fisk som abbor, mort og ørret. På veien passerer man Hakloa elven, et yndet sted for sportsfiskere. Inne på Kikutstua forventet vi ikke å se en eneste turist. Der tok vi kraftig feil. Både inne i den hyggelige kafeen i gammel norsk stil med tremøbler, og ute i den store hagen med kafebord, ble det snakket en rekke språk! Vi ble rett og slett forundret over det store internasjonale tilsnitt på Kikut.
Snakket tysk
I kafeen arbeidet det en trivelig ung dame som var mer enn villig til å besvare våre spørsmål. -"Ja her må jeg snakke tysk eller engelsk hver dag hele sommeren" forteller Inga Skaarer Wiklund (21) Hun forklarte oss at det utenlandske turister innom hver eneste dag. Det fikk vi også være vitne til. Ikke før hadde vi spurt henne før hun måtte trå til og forklare en grupope tyskere hvorfor skolebollene smakle så himmels. Det kunne hun ikke røpe fordi oppskriften er hemmelig, men at skolebollene er ekstremt populære er ingen hemmelighet. Kikutstuas skolboller selges i hundretall på en dag, og blir prpdusert på kjøkkenet. Ikke noe juks.
Verdens beste
"Selv om våre skoleboller er de beste kakene i Nordmarka, har også de fleste andre hyttene sin spesialitet som folk ser frem til etter en lang tur", ler Inga. Da vi forsøkte skolebollene måtte vi noe motvillig innrømme at hun hadde rett. Det vvar et eller annet med både fyllet og konsistensen som gjorde bollene sinnsykt gode. Selv om ingen av oss hadde skoleboller som favorittmat må vi innrømme at Kikutstuas skoleboller muligens slo kanelbollene på Skjennungsstua. Det er mulig å leie rom for å overnatte på de fleste bemannede hyttene i Nordmarka. Kikutstua er intet unntak. -"Ja, her har vi plass til alle" forteller Inga, som er svært fornøyd med sommerjobben.
Hovedsiden