Gruver, tog og containerhavn

Foto: U.S. House of Representatives/CC BY-SA 3.0/theContrapart

Tekst: Stein Olav Krosby

Dato: 18.01.25

Tanken om å rasere Grønlands miljøprofil har ennå ikke blitt et tema, men ser man på hvem som står bak forslaget til amerikansk annektering, begynner det å danne seg et bilde av at øya ikke bare skal være til pynt på amerikanske postkort i framtiden. Den skal bli en viktig ny stat med store ressurser og militær betydning.

Kobbel av politikere

Det vakte stor oppsikt da den republikansk senatoren Tom Cotton fra Arkansas stilte seg bak en annektering av Grønland og offentlig argumenterte for at Danmarks eierskap er en historisk anakronisme som tynger dansk økonomi. Cotton er ikke alene om å stille spørsmålet. Saken har også satt et større søkelys på urbefolkninger, fordi selv Danmark er en "stormakt" som handler over hodet på de egentlige urinnvånerne. Å snakke om urinnvånerne passer sjelden landene som krangler om eiendom. Det er årsaken til at heller ikke Cotton snakker om inuitter eller eskimoer. Han trekker paralleller til USAs kjøp av Alaska fra Russland i 1867 for å legitimere ideen.

Har startet annekteringen

Også tidligere utenriksminister Mike Pompeo snakker i rent forretningsmessige termer. Pompeo har vært en sentral arkitekt bak den fornyede amerikanske interessen for Grønland. Det var han som gjenåpnet det amerikanske konsulatet i Nuuk i 2020. Det hadde vært stengt siden 1953. Nå får USA snart bruk for både konsulatet og mer omfattende administrasjon. USA har allerede kjøpt ny tomt og søker om å få bygge et tre tusen kvadratmeter stort administrasjonsbygg. Med gruver jernbaner og conntainerhavner vil det dukke opp et stort behov for en service-næring. Det blir hoteller og restauranter. Landet får nye yrkesgrupper som togkonduktør, resepsjonist eller havnearbeider. Kort sagt alt et moderne samfunn trenger.

Kongressen

Den republikanske politikeren Randy Fine fra Florida går enda lenger i å formalisere de radikale spørsmålene om eierskap i nyere tid. I januar 2026 fremmet Randy Fine et lovforslag i Representantenes hus som vil gi presidenten fullmakt til å formelt annektere Grønland. Han vil at Kongressen skal stille seg bak ønsket om Grønland. Det nye lovforslaget inkluderer en plan for å gjøre det nylig "ervervede territoriet" til en amerikansk delstat.

Sterke krefter

Også folk som tidligere rådgiver i Det hvite hus, Stephen Miller, har fungert som ideologisk pådriver for å utfordre de etablerte grensene i Arktis. I et intervju med CNN i januar 2026 pekte Miller på at USA som supermakt har rett og plikt til å sikre kritiske områder i sin egen hemisfære. Han stilte spørsmål ved om et lite land som Danmark har den moralske eller militære retten til å sitte på en så enorm, strategisk ressurs når de ikke selv kan forsvare den mot Russland eller Kina.

Gruvedrift

Trump er langt fra alene om disse planene. Bak alt sammen kan det ligge sterke næringsinteresser. Sannsynligvis har Grønland akkurat de sjeldne jordmetallene og mineralene som Trump ikke får av Ukraina og ikke får kjøpe av Kina. At det også kan ligge andre gruveinteresser bak er et åpent spørsmål. Ingen har ennå snakket om det, men dersom Grønland blir en del av USA vil miljøsituasjonen endre seg dramatisk på Grønland. Da kan det bli fritt fram for mer forurensning i et sårbart strøk.

Handel

Også de nye handelsveiene som åpner seg opp gjennom Beringstredet på grunn av smeltende is blir av analytikere sett på som svært viktige argumenter for at USA skal overta Grønland. Dersom de store containerskipene med varer plutselig går i fast rute forbi Grønland, i stedet for å betale avgifter i Suez eller Panama-kanalen, så snakker vi om virkelig mange og viktige åraker til at USA vil, skal og må eie Grønland. Da er det ikke lenger bare et diplom Trump ønsker å henge på veggen, men en stor, ny og viktig del av USA og landets framtid.

Ikke gal

Da Donald Trump foreslo å «kjøpe» Grønland, ble det i mange medier behandlet som en kuriøs utglidning. En eksentrisk idé fra en eksentrisk president. Men bak forslaget ligger en langt mer alvorlig realitet: at verdens mektigste stat ser et helt land og et helt folk som et strategisk objekt – ikke som et politisk subjekt. Spørsmålet Trump stilte er derfor langt mer alvorlig enn det høres ut: Hvem eier egentlig Grønland?

USA har allerede kjøpt ny tomt og søker om å få bygge et tre tusen kvadratmeter stort administrasjonsbygg. Med gruver jernbaner og conntainerhavner vil det dukke opp et stort behov for en service-næring. Det blir hoteller og restauranter. Landet får nye yrkesgrupper som togkonduktører, resepsjonister og havnearbeidere.

Eldre enn koloniene

Grønland har vært bebodd i over 4000 år. De første arktiske kulturene – Saqqaq- og Independence-kulturene – levde der allerede rundt 2500 f.Kr. Dagens inuitter stammer fra Thule-kulturen som etablerte seg på Grønland for mer enn 800 år siden og har hatt kontinuerlig tilstedeværelse siden. Da Eirik Raude kom fra Norge rundt år 985, var Grønland allerede bebodd. Da Danmark etablerte seg som kolonimakt i 1721, hadde inuittene levd der i årtusener. Dette er ikke en historisk detalj. Det er selve eierskapsspørsmålet.

Danmark

I middelalderen var Grønland del av det norske riket. Da Danmark-Norge ble oppløst etter Napoleonskrigene i 1814, ble Norge overført til Sverige, mens Danmark fikk beholde Grønland, Island og Færøyene. Dette var ikke en demokratisk prosess. Det var et stormaktbytte. Ingen grønlendere. Ingen inuitter. Ingen folkeavstemning. Grønland ble liggende igjen i Danmark som et kolonialt restterritorium.

Moderne folkerett

I 2007 vedtok FN Erklæringen om urfolks rettigheter. Den slår fast at urfolk har rett til sine tradisjonelle landområder, rett til selvbestemmelse og rett til å nekte at deres territorier utnyttes uten fritt og informert samtykke. Dette er ikke aktivisme. Det er internasjonal rettsnorm. Hvis dette tas på alvor, følger én ubehagelig konklusjon: Danmark eier ikke Grønland i moralsk eller juridisk forstand. De forvalter et territorium der et annet folk har den dypeste historiske retten.

Kolonialisme

Å “kjøpe” Grønland forutsetter at Danmark kan selge det. Men man kan ikke selge et folk. Man kan ikke selge et urfolksterritorium. Trump sa bare høyt det stormakter alltid har ment: Den som har makt, eier. Men etter 1945 – og særlig etter 2007 – gjelder formelt en annen norm: Den som bor der, har retten. Inuitter utgjør 89 prosent av befolkningen. De fleste identifiserer seg som Kalaallit, eller vestgrønlendere. Dansker og andre utgjør bare 11 prosent. Denne gruppen består i hovedsak av personer født i Danmark som bor og arbeider på øya, samt et lite antall andre utenlandske statsborgere.

Legitim løsning

Dette betyr ikke at Grønland må bryte alle bånd med Danmark i morgen. Men det betyr at Grønland må ha reell rett til å velge sin egen fremtid: full selvstendighet fri assosiasjon eller frivillig partnerskap Alt dette er legitimt. Det eneste som ikke er legitimt, er at Danmark beholder Grønland mot grønlendernes vilje, at USA overtar det, - og at øya behandles som et strategisk bytteobjekt.

Truer seg selv

I en forsvarsallianse er tillit ikke et ideal – det er selve konstruksjonen. NATO bygger på forutsetningen om at ingen medlemsstat vil bruke makt eller trusler mot en annen. Når USAs president åpner for at Grønland kan overtas av «sikkerhetshensyn», settes denne forutsetningen ut av spill. Det er ikke lenger et hypotetisk problem, men et strukturelt brudd. En allianse der den militært sterkeste parten forbeholder seg retten til å true en svakere allierts territorium, er ikke lenger en forsvarsallianse – den er et makthierarki. I et slikt system kan ikke artikkel 5 fungere, fordi garantien mister sin mening idet den kan suspenderes av den som kontrollerer mest makt. Det betyr at selv uten en faktisk amerikansk overtakelse av Grønland, er skaden allerede skjedd. Trusselen alene er nok til å undergrave NATO som politisk fellesskap. Hvis slike signaler blir stående, vil europeiske stater ikke kunne basere sin sikkerhet på en allianse der intern lojalitet ikke lenger kan tas for gitt. Da vil ikke spørsmålet være om NATO må erstattes – men når.

Bristepunkt

Grønland er derfor ikke bare et urfolksterritorium eller et kolonialt etterheng. Det er et geopolitisk bristepunkt der hele den regelbaserte verdensordenen etter 1945 settes på prøve.Hvis rett gjelder, skal Grønlands folk bestemme. Hvis makt gjelder, vil stormakter gjøre det. Det som avgjøres i Arktis er ikke bare hvem som eier en øy – men om verden fortsatt skal styres av regler, eller igjen av imperier.