Foto: Arkivverket/theContrapart
Tekst: Stein Olav Krosby
Dato: 02.07.25
Motparten avslørte i går at den norske pro-eu-regjeringen til Gro Harlem Brundtland sendte et nesten rent ja-team for å forhandle fram EØS-avtalen med EU i 1991, - selv om folket hadde sagt nei. Samme år fikk en norsk erfaren kvinnelig diplomat sparken for å ha lekket opplysninger om både juks og brudd på forvaltningsloven. I dag vet vi at det hun sa var helt riktig.
Avskjediget
Diplomat i Utenriksdepartementet Synnøve Fjellbakk Taftø ble avskjediget etter å ha avslørt alvorlige juridiske brudd i EØS-prosessen. Det var en situasjon Norges regjering ikke kunne akseptere. Vel vitende om at de hadde sendt et ja-team til Brussel for å integrere Norge med EU - til tross for at en folkeavstemning hadde sagt nei, var det et sjokk da en av deres egne, en diplomat i UD plutselig avslørte svindelen. Hun måtte vekk - og det fort.
Svertekampanje
Norge kunne i en slik situasjon ikke ha en løpsk diplomat som visste for mye og snakket om det. Taftø ble derfor sparket fra jobben med begrunnelsen at hun var psykisk ustabil. Nå, - tretti år år senere viser det seg at Taftø hadde helt rett. Norge jukset i EØS-prosessen. Norge sendte et ja-team til Brussel, til tross for at folket hadde stemt nei, - og Norge brøt forvaltningsloven. Psykisk ustabil eller ikke. Diplomat Taftøs påstander var helt riktige.
Kupp mot demokratiet
I 1992 gikk den erfarne diplomaten Synnøve Fjellbakk Taftø offentlig ut med en brennbar anklage mot norske myndigheter. Myndighetene hadde satt sammen et nesten rent ja-tem for å representere et nei-land. EØS-avtalen var også et angrep på norsk suverenitet, og myndighetene løy om en rekke detaljer. Helt konkret pekte Taftø på at 75 % av EUs lover automatisk ville bli norsk rett uten folkeavstemning. Myndighetene kunne ikke leve med slike anklager fra en erfaren diplomat. Det kunne potensielt utløst en kjedereaksjon som til slutt ville ende med at nei-siden fikk større representasjon og i ytterste konsekvens at EØS-signeringen ble annulert på grunn av svindel.
Juks og brudd på forvaltningsloven
– "Grunnlovens §115 ble omgått. Dette er et klart brudd på forvaltningsloven," uttalte Taftø til Fri Fagbevegelse i 1993. Det er ingen tvil om at dette ikke hadde skjedd dersom vanlige demokratiske spilleregler hadde blitt fulgt. Regjeringen visste at folket hadde sagt nei i en folkeavstemning. Likevel sendte de med vitende og vilje et kobbel av ja-mennesker til Brussel for å snikmelde Norge inn i EU, og dermed bryte forvaltningsloven.
Kunne vært annerledes
Det var ifølge Taftø helt unødvendig å benytte seg av juks og urent spill. EU hadde ingen horn i siden til Norge. Man kunne enkelt ha laget en utmerket avtale som tok mye bedre vare på norsk suverenitet, og for eksempel råderett over lokale strømpriser, i stedet for slik det er i dag, der Acer avtalen binder oss til å følge energiprisene i EU. Hadde Norge sendt en nei-delegasjon ville ingen av disse tingene skjedd. Norge ville fortsatt hatt en EØS avtale, men den ville sett helt annerledes ut.
Toppen
I kjølvannet av diplomatens avsløringer om regjeringens svik overfor folket under EØS-forhandlingene med EU ble varsleren utsatt for en massiv hetskampanje og beskyldninger om at hun var gal. I ettertid har det vist seg at diplomaten hadde helt rett. Regjeringen visste at de jukset da de sendte et massivt ja-lag til forhandlingsbordet.
Personlig tragedie
Få bli sparket fra jobben som diplomat fikk enorme konsekvenser for den erfarne diplomaten. Hun ble til slutt innlagt på psykiatrisk sykehus. I følge henne selv startet også denne prosessen med at noen fra myndighetenes side “varslet” helsemyndighetene. Vår avis kan ikke dokumentere at staten forsøkte å få Taftø innlagt, men vi kan dokumentere at Taftø selv hevdet dette ved flere anledninger. Taftø hevdet at politiske motstandere forsøkte å få henne erklært gal. Med etterpåtidens klokskap og med tolarante øyne burde man kanskje ha lyttet bedre til hva en erfaren diplomat som Taftø hadde å si.
Taftø var absolutt ikke uten erfaring. Etter å ha blitt tatt opp i Utenrikstjenesten i 1977, tjenestegjorde hun som diplomat i flere internasjonale stasjoner for Norge. Blant annet var hun stasjonert i Berlin, New York, ved Norges delegasjon til FN, Bangkok, Thailand, og i Genève, hvor hun arbeidet med EFTA-relaterte oppgaver. Dermed bidro hun med sin ekspertise som jurist i en rekke land – fra Europa til Asia og USA – under sitt virke i Utenriksdepartementet.
Mye på spill
Denne saken var uhyre viktig for Norge og handlet om landets framtid. Det stod enormt mye på spill. Det var også prestisje for regjeringen. Norge var også under hardt press fra alle allierte, inkludert EU, USA og NATO. Å ofre Taftø var derfor en liten pris å betale for det regjeringen og de fleste norske politikere mente var til landets beste. Da fikk det ikke hjelpe at folket mente det motsatte. -”Jeg husker saken godt”, sier journalist Jostein Mosnes-Holmen, som har bidratt med å kartlegge de som deltok i forhandlingene om EØS-avtalen. -”Ja, jeg husker at Taftø ble stemplet som gal, men for meg var det ikke viktig”, sier Mosnes-Holmen, som peker på at selv en “blind høne kan finne korn”.
Stemplet som gal
I Taftøs egen bok “Nornens Beretning” fra 2004 skriver hun blant annet: "De kalte meg gal fordi jeg våget å si at kongen var naken." Gal eller ikke. Nå viser historien at flere av Taftøs påstander var riktige. Ikke bare at regjeringen lurte vinnerne av folkeavstemningen ved å sende et ja-team for å forhandle, men også det Taftø sa om konsekvensene har vist seg å stemme. For eksempel har Norges Høyesterett 47 ganger måttet bøye av for EU-domstolen.
Politisk vepsebol
Ifølge Taftøs bok Skjoldmøysagaen fra 1998 slettet UD flere analyser som viste EØS konsekvenser på næringsliv, arbeidsplasser og arbeidstakere. Arbeidsforsker Jon Hippe bekreftet senere at også Taftøs advarsler om sosial dumping var berettiget. Taftø var svært treffsikker i kritikken. I dag, tretti år senere, viser forskningsrapporter fra journalister at Taftø var langt forut for sin tid. Problemet var at hun hadde tråkket i politisk vepsebol. Hun hadde kommet over noe som var for stort, selv for en norsk diplomat. Norge både skulle og måtte inn i EU, - på den ene eller andre måten. Det hadde flertallet av politikerne bestemt. Og slik ble det.
Hovedsiden