Foto: Frp Media/skjermdump Facebook/theContrapart
Tekst: Jostein Mosnes-Holmen
Dato: 27.11.25
Da EØS-avtalen ble innført i 1994, ble den solgt til det norske folk som en ren handelsavtale. Ordene som gikk igjen var "adgang til markedet" og "fri bevegelse av varer og tjenester". Man unngikk for en hver pris å bruke ordet "politikk". Det var tabu. Den eneste som talte regjeringen midt i mot var daværende Frp leder Carl i Hagen. Han hevdet norsk suverenitet ville bli uthult bit for bit.
Politisk overbygg
I et intervju med Aftenposten i oktober 1994 kalte Hagen avtalen et politisk overbygg som ikke ville stoppe med handel. I ettertid har det blitt tydelig at politikeren hadde helt rett. Han mistenkte den sittende regjeringen for å drive villedende politisk markedsføring, og beskyldte dem for ikke å beskrivelse den faktiske utviklingen. Lite ante man den gangen at det skulle gå troll i ord for Hagen. I dag vet alle at EØS har gjort Norge til en regelimportør og bundet landet til store deler av EUs politikk, også når den går imot norske interesser.
Ikke laget for små land
Gjennom EØS må Norge i praksis innføre energidirektiver, konkurranseregler, klimaforpliktelser, deler av EU ETS, ACER-vedtak, digitalregulering og stadig mer politisk styring – uten at Norge deltar i beslutningene. EU skriver lovverket. Norge oversetter det. Dette er mekanismen som gjør EØS til noe langt større enn en handelsavtale. Enkelte snakker om at man i EU ville hatt stemmerett, men kritikerne peker på at det er de store landene som bestemmer, og at de små i realiteten ikke bestemmer noe som helst. På den annen side ville befolkningen i Norge hatt Euro, og regjeringen ville ikke hatt den samme mulighetene til å torpedere kronen for å overføre kroner til oljefondet.
Norge er god butikk
Påstanden om at Norge måtte ha "adgang til EU-markedet" fremstår i dag som en av de mest misvisende påstandene i norsk politisk historie. EU eksporterer hvert år varer til Norge for over 400 milliarder kroner. Norge kjøper langt mer fra EU enn vi selger tilbake, og Norge er et av EUs mest lønnsomme eksportmarkeder. Dersom noen skulle frykte å miste tilgang, er det EU og ikke Norge. Likevel ble EØS fremstilt som om Norge var avhengig av EU, selv om tallene viste det motsatte.
Mer enn handelsplattform
Det norske folket ble fortalt at EØS handlet om økonomi, ikke politikk. Men allerede etter få år ble det klart at avtalen var en kanal for politisk harmonisering. EØS styrer i dag energipolitikken, klimapolitikken, konkurransereglene, viktige deler av arbeidslivspolitikken, statsstøtteregler og regulering av norsk industri. Det som skulle være en handelsplattform er blitt en politisk overbygning, uten demokratisk kontroll. Dette er nøyaktig det den gamle Frp-kjempen Carl I Hagen sa ville skje.
Toppen
Carl I. Hagen har klart det mesterstykke å bli profet i eget land.
Skremme folk
I et intervju med Dagbladet-intervju, 10. november 1994 sa Hagen at EØS ville uthule norsk suverenitet, bit for bit. Men i regjeringskvartalet satt det mennesker som sa ja til EU-regler fordi de fryktet konsekvensene av å si nei, eller rett og slett bare likte EU. Men til folket snakket de mest om konsekvenser. Folket skulle skremmes til akseptere EØS-pakken. Etter hvert utviklet det seg til et totalt knefall. Selv når Norge kunne ha brukt reservasjonsretten, valgte politikerne å ikke gjøre det. Resultatet er at Norge gjennom flere tiår har utviklet en politisk kultur der landet refleksmessig tilpasser seg EU-regler, uansett om de er bra for Norge eller ikke.
Embetsverket
Dette er bakgrunnen for at Hagen i et intervju med Dagsnytt 18 etter NRK Dagsnytt 18 sa at EØS ble markedsført feil. Han pekte på at det i realiteten var embetsverket og ikke Stortinget som styrte EØS-prosessen. Det er fordi det er departementene som tolker regelverket, utarbeider anbefalinger, advarer mot bruk av vetoretten og beskriver mulige konsekvenser av avvik. Politikernes rolle blir ofte bare å godkjenne det som kommer fra administrasjonen. Dermed forsterkes den teknokratiske logikken. Norge sier ja fordi det må sies ja. Dette er ikke konspirasjon, - det er selve strukturen i systemet.
Land som mangler energi
Den største konsekvensen av EØS for Norge viser seg på energifeltet. Norge er en energistormakt, med store eksportvolumer og verdens reneste produksjon. Likevel er vi gjennom EØS bundet til en energilogikk laget av og for land som mangler energi. EU lager regler for energifattige land som Tyskland, Frankrike og Italia – og Norge må følge dem, til tross for at Norge er et av verdens mest energirike land. Derfor blir oljenasjonen presset inn i kvotesystemer, "grønne pakker", ACER-vedtak og energidirektiv som Hagen mente ikke passet norsk virkelighet.
Slippe motparten til
Hagen sa allerede i Stortingsdebatten om EØS, 18. oktober 1992 at Norge "Vi få lover og regler påtvunget fra Brussel uten at Norge har stemmerett." Dette er årsaken til at Norge i dag fremstår maktesløs i energipolitikken. EØS gjør at Norge nøler med å være uenige. Selv når Norge kunne markert egne interesser, velger Norge å underkaste seg EUs linje av frykt for reaksjoner. Norge kunne stått utenfor ACER. Norge kunne beholdt full suverenitet over kraftmarkedet. Men fordi EØS skaper en forventning om "harmonisering", ender Norge opp med å gi etter igjen og igjen. Til tross for at Norge har energioverskudd, reguleres landet som om det er energimangel. I dagens politiske klima, der man oftere og oftere opplever enstemmige politikere på tvers av politiske plattformer, viser den gamle Frp-kjempens forsøk på å advare folk på 90-talllet at det er viktig å slippe andre meninger til. Det er viktig å slippe motparten til.
Hovedsiden