En paradoksal frigjøring

Tekst: Jostein Mosnes-Holmen

Foto: Pixabay / Motparten

I en mannsalder var Sør-Afrika Vestens onde samvittighet. Det hvite mindretallstyrets apartheid-ideologi minnet oss litt for mye om nazismens raseideologi. Men dette forhindret aldri Vesten i å integrere Sør-Afrika i Vestens økonomi. FNs boikott ble omgått på finurlige måter, også av norske virksomheter, til tross for at den norske stat satt på første pultrekke i boikottklassen.

Anstendig

Da man kunne feire at Sør-Afrika var blitt demokratisk, og moralsk anstendig, så gjaldt stadig det kapitalistiske Sør-Afrika; Kontinentets økonomiske stormakt, hvor oljeselskapet Shell ikke lenger behøvde å frykte lokale «terroraksjoner» fra Blitz-miljøet i det fjerne Oslo. Men var det ikke så at ANC og Nelson Mandela hadde visjoner om et sosialistisk samfunn?

Nyanser

Det offisielle Norge var blant Vestens fremste i kampen mot apartheid. Den norske opinionen kunne via media danne seg et bilde av et land hvor en liten hvit overklasse undertrykket en overveldende svart befolkning. Om det fremkom nyanser i dette bildet, har undertegnende til gode å huske dem. .

Støttet marxister

Det særegne med Sør-Afrika var at man kunne «fargelegge» de sosiale motsetninger. ANC representerte «de gode» som derfor uten særlig bekymring foretok væpnede aksjoner og hadde et marxistisk Sør-Afrika som langsiktig mål. Dette kunne ANC trygt gjøre og samtidig regne med støtte i Vesten, nettopp fordi elementet raseideologi var så fremtredende.

Rød klut

Men her oppstår også en konflikt hos Vestens moderate støttespillere for ANC; «Vel er apartheid en forbrytelse, men det er forsåvidt ingen forbrytelse i å opprettholde fattigdom og undertrykkelse.» I en avideologisert verden tilhører sistnevnte begreper de økonomiske naturlover. I Sør-Afrikas tilfelle ble apartheid og fattigdom rørt sammen til én saus – et eksempel som mildt sagt kunne virke som en rød klut i øynene på verdens øvrige fattige og undertrykte. Apartheid-systemet bidro til å gjøre Sør-Afrikas svarte til «overklassen» blant verdens undertrykte. Så kunne de lutfattige i Afrikas øvrige stater saktens spørre seg: Hva er det som er så galt med våre brødre i sør – de har jo både TV og gasskomfyr? .

Iskald øl

Det faktum at svarte arbeidere i Sør-Afrika under apartheid-styret hadde en brukbar levestandard sammenlignet med sine rasefrender på resten av kontinentet, ble ikke uten videre poengtert i norske medier. Mens norske sosialister beundret den materielle fremgangen på den kinesiske landsbygda og skrev spaltemetere om flittige kinesere som sparte til armbåndsur og sykkel, så kjørte svarte i Soweto rundt i egne biler og drakk iskaldt øl fra eget kjøleskap. «Men de hvite levde jo så uendelig mye bedre», vil noen si til protest.

Skreddersydde arbeidsklær

For mange år siden møtte jeg konen til en tidligere indisk sikkerhetsminister. Hun fortalte meg om da hun fulgte sin mann på et statsbesøk til Kina. Ved en anledning stod hun sammen med Mao og resten av nomenklaturen og lot seg hylde av flere hundre tusen mennesker på Den himmelske freds plass. Det var en bitende kald vinterdag og Mao og de andre partitoppene var iført samme asketiske gevanter som massene under dem. Men elitens klær var skreddersydd og av silke, og de «folkelige» Mao-uniformene deres var fôret med minkpels.

Lukket øynene

De samme norske radikale, som beundret folkets(!) Kina hadde også stor sans for «fremgangen» etterat portugiserne trakk seg ut av Angola. Men ingen gadd å reise til Johannesburg for å titte de svarte nærmere etter i kjøttgrytene.

Klasseskille

Vi er alle enige om at apartheid er for en forbrytelse å regne. Men kan vi ikke også snakke om et «utvidet» apartheid-begrep? Vi kan f eks stusse over hvorfor lederne i så mange U-land er så mye lysere i huden enn folkene de hersker over. Om FNs tidligere generalsekretær Boutros Boutros-Ghali spaserte på Karl Johans gate, ville ingen nordmann gjettet på at han var fra Afrika. Og hadde det ikke vært for nasjonaldrakten, ville Pakistans mektige kvinne Bendasir Butto gått for å være en overklassedame fra Paris. Forøvrig er yngste generasjonen av Ghandi- dynastiet allerede halvt italiensk.

En som tilhører Pakistans overklasse, med leilighet på Londons vestkant og herskapshus i Islamabad, fortalte meg at diskrimineringen av pakistanere i Norge er for blåbær å regne mot hva f eks «mørke» pakistanere blir utsatt for fra sine «hvite» landsmenn hjemme.

Svartvasket profitt

Sør-Afrika ble et parlamentarisk demokrati, hvor presidentens hudfarge nå gjenspeiler majoriteten av folkets. Men det ble ingen marxistisk revolusjon. Med eller uten Mandelas medvirkning kom kapitalmakten ANC i forkjøpet. Nå kan de multinasjonale selskapene hente ut sin profitt i trygg forvissing om at også den moralske siden er i orden.

Sort fremtid

Og da folkehelten Nelson Mandela ble statsleder, var han også forpliktet til å beskytte elitens eiendommer, om nødvendig med våpenmakt. Det ble kanskje en trøst og en forhåpning for landets svarte masse at Mandelas eks-hustru bodde i et slott i Soweto og kjørte Mercedes 500. Det var ikke lenger forbudt å bli rik, selv om man var svart. Men den dypeste konsekvens av demokratiet i Sør-Afrika, er at landets fattige nå er likestilt med verdens øvrige fattige. Det hefter ikke lenger noen raseideologi til de millioner av tomme lommebøker. Vesten, som tidligere drysset noe av sin (dårlige) samvittighet over de stakkars ofre for apartheid, kan nå fortelle de frigjorte hvilken unik sjanse de har til å utnytte demokratiets muligheter...

Revolusjonen fordampet

Slik vil det også kunne medføre at endel av den ekstreme volden i Sør-Afrika ikke alltid kan utlegges som politiske uroligheter. Når svart ungdom plyndrer butikker og raner sine rasefrender på jakt etter statussymboler og penger, vil den politiske journalistikken måtte vike for kriminalreportasjen. De svarte i Sør-Afrika har vel forlengst oppdaget, at veien til lykke og velstand som går gjennom stemmeurnen, er uendelig lang.

Trøbbel

De svarte er nå herrer i Sør-Afrika, men noen revolusjon ble det aldri og den sosiale utjevning lar vente på seg. Og om folket stormer ut i gatene i hundretusentall til musikk av speilglass som knuser og biler som brenner, må også de nye herskerne sette inn vannkanonene og tåregassen.

Maktesløs

Etter fem år som Sør-Afrikas president, trakk Nelson Mandela seg tilbake, visstnok på grunn av alder og sviktende helse. Men det kan også skyldes at han så altfor godt kjente svarene.