Tekst: Jostein Mosnes-Holmen
Foto: Pixabay / Motparten
SE KARIKATUR TIL DENNE ARTIKKELEN
I en mannsalder var Sør-Afrika Vestens onde samvittighet. Det hvite mindretallstyrets
apartheid-ideologi minnet oss litt for mye om nazismens raseideologi. Men dette forhindret
aldri Vesten i å integrere Sør-Afrika i Vestens økonomi. FNs boikott ble omgått på finurlige
måter, også av norske virksomheter, til tross for at den norske stat satt på første pultrekke i
boikottklassen.
Anstendig
Da man kunne feire at Sør-Afrika var blitt demokratisk, og moralsk anstendig, så gjaldt
stadig det kapitalistiske Sør-Afrika; Kontinentets økonomiske stormakt, hvor oljeselskapet
Shell ikke lenger behøvde å frykte lokale «terroraksjoner» fra Blitz-miljøet i det fjerne Oslo.
Men var det ikke så at ANC og Nelson Mandela hadde visjoner om et sosialistisk
samfunn?
Nyanser
Det offisielle Norge var blant Vestens fremste i kampen mot apartheid. Den norske
opinionen kunne via media danne seg et bilde av et land hvor en liten hvit overklasse
undertrykket en overveldende svart befolkning. Om det fremkom nyanser i dette bildet, har
undertegnende til gode å huske dem.
.
Støttet marxister
Det særegne med Sør-Afrika var at man kunne «fargelegge» de sosiale motsetninger.
ANC representerte «de gode» som derfor uten særlig bekymring foretok væpnede
aksjoner og hadde et marxistisk Sør-Afrika som langsiktig mål. Dette kunne ANC trygt
gjøre og samtidig regne med støtte i Vesten, nettopp fordi elementet raseideologi var så
fremtredende.
Rød klut
Men her oppstår også en konflikt hos Vestens moderate støttespillere for ANC; «Vel er
apartheid en forbrytelse, men det er forsåvidt ingen forbrytelse i å opprettholde fattigdom
og undertrykkelse.» I en avideologisert verden tilhører sistnevnte begreper de økonomiske
naturlover. I Sør-Afrikas tilfelle ble apartheid og fattigdom rørt sammen til én saus – et eksempel som mildt sagt kunne virke som en rød klut i øyene på verdens øvrige fattige og undertrykte. Apartheid-systemet bidro til å gjøre Sør-Afrikas svarte til «overklassen» blant
verdens undertrykte. Så kunne de lutfattige i Afrikas øvrige stater saktens spørre seg: Hva
er det som er så galt med våre brødre i sør – de har jo både TV og gasskomfyr?
.
Iskald øl
Det faktum at svarte arbeidere i Sør-Afrika under apartheid-styret hadde en brukbar
levestandard sammenlignet med sine rasefrender på resten av kontinentet, ble ikke uten
videre poengtert i norske medier. Mens norske sosialister beundret den materielle
fremgangen på den kinesiske landsbygda og skrev spaltemetere om flittige kinesere som
sparte til armbåndsur og sykkel, så kjørte svarte i Soweto rundt i egne biler og drakk
iskaldt øl fra eget kjøleskap.
«Men de hvite levde jo så uendelig mye bedre», vil noen si til protest.
Skreddersydde arbeidsklær
For mange år siden møtte jeg konen til en tidligere indisk sikkerhetsminister. Hun fortalte
meg om da hun fulgte sin mann på et statsbesøk til Kina. Ved en anledning stod hun
sammen med Mao og resten av nomenklaturen og lot seg hylde av flere hundre tusen
mennesker på Den himmelske freds plass. Det var en bitende kald vinterdag og Mao og
de andre partitoppene var iført samme asketiske gevanter som massene under dem. Men
elitens klær var skreddersydd og av silke, og de «folkelige» Mao-uniformene deres var
fôret med minkpels.
Avslutt
Lukket øynene
De samme norske radikale, som beundret folkets(!) Kina hadde også stor sans for
«fremgangen» etterat portugiserne trakk seg ut av Angola. Men ingen gadd å reise til
Johannesburg for å titte de svarte nærmere etter i kjøttgrytene.
Klasseskille
Vi er alle enige om at apartheid er for en forbrytelse å regne. Men kan vi ikke også snakke
om et «utvidet» apartheid-begrep? Vi kan f eks stusse over hvorfor lederne i så mange U-land er så mye lysere i huden enn folkene de hersker over. Om FNs tidligere generalsekretær Boutros Boutros-Ghali spaserte på Karl Johans gate, ville ingen nordmann gjettet på at han var fra Afrika. Og hadde det ikke vært for nasjonaldrakten, ville Pakistans mektige kvinne Bendasir Butto gått for å være en overklassedame fra Paris. Forøvrig er yngste generasjonen av Ghandi-
dynastiet allerede halvt italiensk.
En som tilhører Pakistans overklasse, med leilighet på Londons vestkant og herskapshus i
Islamabad, fortalte meg at diskrimineringen av pakistanere i Norge er for blåbær å regne
mot hva f eks «mørke» pakistanere blir utsatt for fra sine «hvite» landsmenn hjemme.
Svartvasket profitt
Sør-Afrika ble et parlamentarisk demokrati, hvor presidentens hudfarge nå gjenspeiler
majoriteten av folkets. Men det ble ingen marxistisk revolusjon. Med eller uten Mandelas
medvirkning kom kapitalmakten ANC i forkjøpet. Nå kan de multinasjonale selskapene
hente ut sin profitt i trygg forvissing om at også den moralske siden er i orden.
Sort fremtid
Og da folkehelten Nelson Mandela ble statsleder, var han også forpliktet til å beskytte
elitens eiendommer, om nødvendig med våpenmakt. Det ble kanskje en trøst og en
forhåpning for landets svarte masse at Mandelas eks-hustru bodde i et slott i Soweto og
kjørte Mercedes 500. Det var ikke lenger forbudt å bli rik, selv om man var svart. Men den
dypeste konsekvens av demokratiet i Sør-Afrika, er at landets fattige nå er likestilt med
verdens øvrige fattige. Det hefter ikke lenger noen raseideologi til de millioner av tomme
lommebøker. Vesten, som tidligere drysset noe av sin (dårlige) samvittighet over de
stakkars ofre for apartheid, kan nå fortelle de frigjorte hvilken unik sjanse de har til å
utnytte demokratiets muligheter...
Revolusjonen fordampet
Slik vil det også kunne medføre at endel av den ekstreme volden i Sør-Afrika ikke alltid
kan utlegges som politiske uroligheter. Når svart ungdom plyndrer butikker og raner sine
rasefrender på jakt etter statussymboler og penger, vil den politiske journalistikken måtte
vike for kriminalreportasjen. De svarte i Sør-Afrika har vel forlengst oppdaget, at veien til
lykke og velstand som går gjennom stemmeurnen, er uendelig lang.
Trøbbel
De svarte er nå herrer i Sør-Afrika, men noen revolusjon ble det aldri og den sosiale
utjevning lar vente på seg. Og om folket stormer ut i gatene i hundretusentall til musikk av
speilglass som knuser og biler som brenner, må også de nye herskerne sette inn
vannkanonene og tåregassen.
Maktesløs
Etter fem år som Sør-Afrikas president, trakk Nelson Mandela seg tilbake, visstnok
på grunn av alder og sviktende helse. Men det kan også skyldes at han så altfor godt
kjente svarene.
Hovedsiden