Gikk ikke i takt

Foto: Galtung-Institut/motparten

Tekst: Jesper Enerstvedt

Dato: 18.02.24

Vil du lese flere motparten ledere?

LEDER-ARKIV

Sosiolog og forsker Johan Galtung døde lørdag 17.02.24. Han ble 93 år gammel. Galtung representerte alltid motparten på godt og vondt. På slutten ble det mest vondt. I stedet for begravelse på statens regning og taler fra statsminister og regjering, ble Galtung avspist med små respektløse innlegg i landets aviser. Utenfor Norge gis han stor oppmerksomhet.

Tråkket feil

I Norge er det helt greit å referere til utdrag fra gamle bøker som mener vann kan bli til vin. Nye bøker med tilsvarende sannhetsgehalt, bør du derimot ikke referere fra, om du ikke vil bli utstøtt fra det akademiske selskap.

Plettfritt rykte

Dette fikk Johan Galtung bittert erfare da han som 81-åring, - etter et langt liv med tusenvis av plettfrie publikasjoner, - kom i skade for å referere til deler av skrifter ført i pennen av "ulovlige" forfattere. Slikt er synd i det akademiske miljø. Også for en super-professor som Galtung. Fra å være en av de mest respekterte, ble han fredsforskningens Thor Heyerdahl over natten.

150 bøker

Galtung regnes som grunnlegger av fagfeltet fredsforskning. Han stod bak opprettelsen av Institutt for fredsforskning (PRIO) i 1959, der han var første direktør. Han var verdens første professor i freds- og konfliktforskning ved Universitetet i Oslo fra 1969. Han var også tilknyttet en rekke institusjoner i utlandet, og mottok 13 æresdoktorgrader. Hans bibliografi teller over 150 bøker og 1000 vitenskapelige artikler.

Ikke nok

Hans utrettelige og banebrytende arbeide var ikke nok for Norge. På grunn av én eneste artikkel ble han støtt ut av det akademiske miljø. Dette er også årsaken til at han i stedet for førstesideoppslag i landets aviser, en gråtkvalt statsminister, og begravelse på statens regning, - bare blir nevnt med notiser i landets aviser. Som Thor Heyerdahl vekker forskerens død mer oppmerksomhet i utlandet.

Utstøtt

Galtung slo feil telefon-nummer én gang i livet. I en alder av 81-år refererte han til “sions vises protokoller", og det hjalp ikke at han understreket verkets tvilsomme opprinnelse og mangler. Visse ting gjør man bare ikke i det akademiske miljø. Norge er nemlig landet som ikke nøler med å slippe bomber over Libya eller å gå til krig mot Russland, og som like krigersk setter forskeren og fredsaktivisten Galtung på svarteliste.

Må gå i takt

Med unntak av fag som matematikk er det få tema på universitetenes fakulteter som kan kalles eksakt vitenskap. Likevel må man gå i takt på alle fakultet for ikke å bli diskvalifisert og utstøtt. Holdningene kommer til overflaten når Johan Galtungs navn skal svertes på bakgrunn av én eneste artikkel, der han viser til et omstridt verk. Galtung mente det ikke er grenser for hva som er interessant. For Galtung var Napoleons hvite hest - hvit - uansett hvem som skrev det.

Åpent sinn

Galtung gjorde den tabben at han mente at en hver interessant teori eller påstand kunne refereres til uansett hvor man hadde funnet den. Slik arkeologer i dag ikke dveler over hvorvidt Tut Ank Ahmon var snill eller slem, eller om Djengis Kahn hadde nok støtte i befolkningen, - nølte heller aldri Galtung dersom han fant opplysninger av interesse.

LEDER-ARKIV

Uverdig

Det hadde vært annerledes om det gjennom hans virksomhet var en rød tråd av referanser til naziforskere og antisemitter. Der er det ikke. Tvert imot. Av Galtungs tusenvis av arbeider, der han også i flere av dem forsvarer Israel, er det ikke spor av antisemttisk påvrkning. Likevel felles han knallhardt av det akadmiske miljø i en alder av 81 år med god hjelp fra pressen som kaster seg over den gamle mannen som sultne ulver.

Dolket av egne

Til NRK uttalte for eksempel professor i historie Øystein Sørensen ved Universitetet Oslo, at Galtungs omstridte kronikk er «ganske vill lesing», fordi Galtung viste til «Sions vises protokoller». Professor Sørensen visste utmerket godt at Galtung ikke var antisemitt eller hadde brukt slike kilder i sine 150 akademiske bøker. Likevel nølte ikke professoren med å dolke en av sine egne i ryggen.

Frisk gamling

Galtung merket seg kritikken fra kollegene i Norge. I likhet med Thor Heyerdahl var han ikke synlig berørt. - Jeg merker meg at det er noen som setter grenser for hva man skal lese. Det er mye som er interessant i protokollene, - blant annet det som handler om kontroll gjennom gjeldsbyrde, som er direkte overførbart til dagens situasjon mellom USA og Kina. Jeg har ikke den ringeste idé om hvem det er som har skrevet det, det er helt likegyldig, men det er ikke noen grunn til at man ikke skal lese det, sa Galtung.

Bare tøv

Til tross for sine 81-år var ikke Galtung den som ga seg uten sverdslag. Han sa klart fra at han ikke kjente seg ikke igjen i beskrivelsen som antisemitt, og viste til at han i flere tiår reiste til arabiske land for å fortelle at man måtte respektere Israels grenser fra 1967. Han sa til og med følgende til NRK i 2012: – Å påstå at jeg er antisemtt på bakgrunn av én kronikk er bare tøv. Jeg er ikke det minste antisemittisk. Jeg er kritisk til visse ting ved Israels politikk, men det er noe helt annet. Jeg finner meg heller ikke i at det skal være en grense for hva man kan forske på.

Tidsaspekt

Hvordan vet man hva man kan studere og hva man ikke kan studere dersom materialet åpenbart består av løgn og villfarelser? Alle vet i dag at inkvisisjonen ikke var spesielt hyggelig for de det rammet. Bøker ble brent på bålet som i nazi -Tyskland, og kvinner ble senket i vann for å se om de druknet. Hvis de gjorde det ble de frifunnet. Å referere til kristne skrifter fra denne tidsepoken er likevel helt greit, fordi det er så lenge siden.

Tabbe

Her gjorde Galtung sin andre kardinalfeil. Han forstod ikke, eller ville ikke forstå, - kotyme og sedvane. For ham var det kun interessant om noe av materialet kunne være av interesse. Akkurat som en blind høne kan finne korn, mente Galtung at også en nazi-forsker kunne grave opp en egyptisk mumie eller løse en matematisk formel. Det mente ikke Terje Emberland ved Holocoust-senteret som nærmest avsluttet professor Galtungs karriere med setningen: “En trist sorti fra norsk akademia.”

Muligheter

På Universitetet i Oslo sitter de lærde med sine ulovlige skrifter i kjelleren og klør seg i hodet. Skal kildene brukes i egne publikasjoner må de henges på noen andre eller omskrives. Selv om de bannlyste kildene inneholder teorier og formler av interesse kan de ikke brukes eller refereres til. Da må man eventuelt gjøre som uteksaminerte politikere med jobb i den norske statsadministrasjonen - å kopiere deler av materialet inn i egne verk og håpe at man ikke blir oppdaget.

LEDER-ARKIV