Foto: faksimile/CC BY 4.0/theContrapart
Tekst: Stein Olav krosby
Dato: 09.06.25
Etter at man hadde fyrt av de to første bombene, ble det for mye selv for russere som var vant til litt av hvert. Det utviklet seg en spontan folkebevegelse som fikk slutt på galskapen. Her er historien om et av de mest ambisiøse atomprosjektene i historien. Og én ting skal russerne faktisk ha. De forsøkte å bruke atomvåpen til noe fredelig...
Irriterende elver rant feil vei
Ideen om å bruke kanaler og demninger for å omdirigere ferskvann fra elver som sendte vannet i «feil» retning, er ikke ny i Russland. Mange elver som rant rett ut i arktiske farvann irriterte politikere som helst skulle sett at vannet rant sørover, til områder der vannet kunne være til nytte for jordbruket. Og som russerne selv sa: "Det er nok vann i havet. Det vil ikke merke noe som helst."
Megalomane
Dette ønsket om å «temme naturen» var en gjenganger i sovjetisk planlegging, og ble formalisert gjennom det storstilte prosjektet “Siberian River Reversal”, dokumentert i Bulletin of the Atomic Scientists (Jones, 2000). Her ble ideene beskrevet som både teknologisk megalomane og økologisk katastrofale.
Gammel ide - nye verktøy
Lenge før noen visste hva en atombombe var, begynte kreative hjerner i Russland å leke med tanken om å omdirigere elver – ja, til og med få dem til å flyte i motsatt retning! I et hefte fra 1871 med navnet Oversvømmelse av Aral-Kaspi-lavlandet for å forbedre klimaet i tilstøtende land, ble ideen første gang lansert. Den gang hadde man ikke teknologi eller redskaper til å sette planene ut i livet, men man så potensialet.
Stalin
De utrolige ideene ble ikke hentet frem igjen før en svært upopulær mann tok over sjefsrollen i Sovjetunionen – Josef Stalin. Han var så autoritær at folk ikke våget å si ham imot da han lanserte tidenes mest absurde idé for å skaffe vann til jordbruket.
"Dum elv"
For Stalin var det så enkelt som at vannet som rant inn i polhavet ikke var noe nyttig. Det ble derfor bestemt at tusenvis av mennesker skulle vie sitt arbeide til å snu elvene i riktig retning – koste hva det koste ville. Hundrevis av millioner rubler fant veien til prosjektet. Mange vitenskapelige forskningsinstitutter og industribedrifter ble involvert. I perioder arbeidet nærmere hundre tusen mennesker med prosjektet. Noen mente man ikke hadde nok sprengstoff til å sette planene ut i livet. Det var ikke Stalin enig i. Han hadde noen helt spesielle bomber på lur som de kunne grave ned i stedet for dynamitt.
Hundrevis
Det ble utarbeidet en plan der man skulle avfyre en rekke atombomber for å lage en kanal som skulle forbinde Petsjora med Kama, en sideelv til Volga. En slik forbindelse ville dirigert vann ment for Petsjora sørover gjennom Volga. Vannet skulle reise helt til Sør-Russland. Men for å få til det måtte man fortsette å sprenge atombomber både her og der på veien nedover.
Toppen
Forskere for skjermbruk
Et forskningsprosjekt fra Høgskulen på Vestlandet fra 2022 peker på at barnehager som har utarbeidet egne retningslinjer for skjermbruk, opplever bedre kommunikasjon både internt og med foreldrene. Der det finnes en plan, er det enklere å sette grenser – og å forklare dem.Professor Elisabeth Staksrud ved Universitetet i Oslo, som har forsket på barns digitale hverdag, understreker at små barn først og fremst trenger voksne som er til stede: – "Skjermtid i seg selv er ikke nødvendigvis skadelig. Problemet oppstår når skjermen blir en erstatning for kontakt, lek og læring med andre barn og voksne".
Toppen av isfjellet
Etter hvert som man har åpnet arkiv fra Sovjetunionen, har man oppdaget at dette prosjektet bare var toppen av isfjellet. Ifølge Nuclear Explosions for the National Economy (Adamsky og Smirnov, 1998), ble det mellom 1965 og 1988 detonert over 120 «fredelige» atomladninger i ulike sivile prosjekter, deriblant elveomlegging og gassutvinning.
Gigantiske planer
Nå viser det seg at man ville bruke atombomber for en støre elveomlegging enn det man tidligere har trodd. På 1970-tallet gikk planene ut på å legge om kursen til to (!) store sibirske elver. Både Ob og Irtysj skulle bli vann for et sultent russisk jordbruk. Blant annet planla man en 150 mil lang kanal. Man skulle levere vann til Sør-Russland i tillegg til Usbekistan, Kasakhstan og Turkmenistan.
Kunne blitt ille
Det hele kulminerte i omfattende tekniske og økologiske vurderinger, og den offisielle sovjetiske vitenskapen stilte seg etter hvert også mer kritisk. En analyse fra The New York Times i 1986 refererer til interne studier som advarte mot irreversible skader på Aralhavet og lokal hydrologi hvis planene ble realisert.
Atominnsjø
I et lukket og strengt samfunn der det var farlig å være opposisjonell, utviklet det seg likevel en sterk nasjonal motstand mot prosjektet. I Sovjetunionen var dette en sensasjon. Saken ble debattert i avisartikler, og folk kunne ustraffet skrive brev til politikere. Det ble til og med skrevet kritiske bøker. Til slutt ble det for mye for selv autoritære kommunister i Politbyrået. De skrinla prosjektet – men ikke før de hadde sprengt flere atombomber. Den dag i dag kan turister som er raske ta en kikk på den såkalte "atominnsjøen". Den blir et stadig mer populært mål for bloggere og litt gale reisejournalister. Bading anbefales ikke.
Spiser fisken
Innsjøen ligger 90 km sør for Irtysj og omtrent 110 km sørvest for Semej , tidligere Semipalatinsk. Atomprøvesprengningen 15. januar 1965, ble en 140 kilotonn atombombe b plassert i et 178 meter dypt hull i det tørre laget ved samløpet av elvene Shagan og Ashchysu. Eksplosjonen skapte et sirkulært krater som var 400 m bredt og 100 m dypt, med en kanthøyde på 20 til 38 m. Krateret ble fylt kort tid etter atomeksplosjonen av elvevannet, og det blir ofte referert til som "Atomsjøen" Vannet er fortsatt radioaktivt – omtrent hundre ganger mer enn det tillatte nivået av radionuklider i vannet. Lokalbefolkningen fisker i innsjøen, til tross for advarsler fra myndighetene om at det er farlig.
Hovedsiden