Foto: Nasjonalmuseet/theContrapart.com
Tekst: Jostein Mosnes-Holmen
Dato: 07.02.25
Motpartens egen journalist Jostein Mosnes-Holmen er også vår ekspert på "folkeopplysning". Les hva han i dag tenker om nåværende og tidligere unioner.
Falsk fortelling
At Norge var svensk koloni i årene 1814-1905, er en falsk fortelling. «Svensketiden» var en personalunion for kongerikene Sverige og Norge, med felles (svensk) konge. Forøvrig var det norske politikere og byråkrater som bestemte over Norge, og Christiania (Oslo fra 1924) ble vår hovedstad, ikke Stockholm. Norge hadde ikke hatt egen hovedstad siden 1300-tallet. En vesentlig begrensning for full norsk suverenitet, var at svenskekongen bestemte utenrikspolitikken for begge kongerikene. Norge var også underlagt de svenske konsulatene, og Sverige ble beskyldt, delvis med rette, for å favorisere svensk skipsfart på bekostning av den voksende norske handelsflåten. Dette var en av hovedgrunnene til at Norge forlot unionen i 1905.
Norge "under" Sverige
Norge ble styrt av nordmenn, med utgangspunkt i Grunnloven fra 1814. Norske lover var mer demokratiske enn de svenske, bl a fordi Grunnloven la klare føringer for maktfordelingen mellom den lovgivende, utøvende og dømmende statsmakt. Svenske forsøk på å knytte de to statene tettere sammen, ble avvist av Stortinget. Norge gikk også seirende ut av en betent symbol-sak: I hjørnet av det norske flagget ble det innfelt et unionsmerke; en svensk vimpel, den såkalte «sildesalaten». Norge forlangte så at det svenske flagget skulle ha en tilsvarende «salat» med norsk vimpel. Og slik ble det! Etterhvert utviklet Norge også et politisk og demokratisk system forskjellig fra det svenske: I 1884 fikk vi parlamentarismen. Sverige fikk ikke parlamentarisk styresett før hele 33 år senere, i 1917.
Norge krigsmakt bak svenskenes rygg
Norsk selvstyre i unionstiden omfattet også finans og forsvar. Særlig det siste fikk en ikke rent liten betydning da vi skulle forlate unionen: Rundt 1900 fikk Norge bygget de to store, toppmoderne panserskipene «Eidsvold» og «Norge» i Tyskland, betalt over det norske statsbudsjettet. Det var ingen luftstridskrefter den gangen som kunne true dem. Krigskipene, med sine kraftige og langtrekkende kanoner, var derfor en formidabel trussel mot eventuelle fiendtlige tropper som nærmet seg hovedstaden. I 1905 var det kretser i Sverige som lekte med tanken om en militær løsning på unionstriden, men Norge var altså svært godt opprustet langs grensen, og med panserskip i Christianafjorden, ikke minst.
Norge under EU (Europaunionen)
Begrepet «union» har ingen god klang i norsk bevissthet, og ved to folkeavstemninger, i 1972 og 1994, avviste vi medlemskap i den store Europaunionen. Men folkets mening ble ikke respektert og EØS, presentert som en slags handelsavtale, er i realiteten blitt et EU-medlemskap. Siden 1994 har vi måttet godta 14 000 direktiver fra Europaunionen. I union med Sverige ble ingen svenske lover implementert i norsk lov.
Toppen
MERK: Teksten representerer forfatterens egen oppfatning og ikke avisens offisielle syn.
Utenlandske vann-spekulanter
Under industrialiseringen fikk Norges naturressurser, særlig vannkraften, stor oppmerksomhet, bl a fra utenlandske spekulanter. Straks etter unionsoppløsningen i 1905 ble justisminister Johan Castberg selve pådriveren for Konsesjonslovene, som sikret norsk eierskap til fossekraften.
Bypass
I dag har våre politikere klart å lage en bypass rundt norsk suverenitet over strømmen, fordi vi er «forpliktet» av EØS, og Europaunionen forlanger det. For å sukre pillen har myndighetene vært nødt til å gi strømkundene statlig sosialhjelp. Før EØS (heldigvis) var påtenkt, ble Norge en oljenasjon. Takket være havrettsminister Jens Evensen og andre fremsynte politikere, kom oljen, gassen og inntektene på norske hender. Ennå rår vi over våre olje- og gassressurser, hva enn Brussel måtte mene om saken.
Harmonisert
Bruddet med Sverige i 1905 ga Norge full suverenitet over utenrikspolitikken. I årene som fulgte opprettet vi diplomatiske forbindelser med land over hele verden og etablerte et omfattende konsulatvesen. Under unionen med Sverige var det Kongen som styrte vår utenrikspolitikk. I dag, 120 år senere, er vi igjen underlagt større makters utenrikspolitikk; av Europakommissariatet, som i likhet med svenskekongen heller ikke er folkevalgt. Men, bevares, vi lever jo i «demokratiske tider», så på dette feltet sukres også denne pillen med milde begreper: Nå er vi ikke lenger underlagt en union, men isteden «harmonisert» med Europaunionen. Og alt hva våre myndigheter gjør eller presses til å gjøre i internasjonal politikk, heter nå «internasjonale forpliktelser». Det lyder som orwellsk nytale.
Brudd på Folkeretten
Under unionen med Sverige styrte vi vårt eget forsvar. I 1949, etter fem års okkupasjon, valgte vi NATO som garantist for landets sikkerhet. Med NATO følger også forplikter, hvor angrep på ett NATO-land betraktes som angrep mot alle. Men våre «internasjonale forpliktelser» i NATO trakk Norge inn i to kriger, i strid med Folkeretten. Og forsvarsalliansen, som opprinnelig fikk en geografisk ramme med navnet Atlanterhavspakten, har nå ambisjoner om å ekspandere i Fjerne Østen og muligens skaffe oss noen fiender der også. Alt i alt var det vel neppe en slik utenrikspolitikk man så for seg i 1905...
Vil bli husket
I Norge er begrepet «Union» for alltid knyttet til de 91 årene vi hadde felles konge med Sverige. Men i Svenskeunionen var Norge adskillig mer suverent enn vi hva vi nå er i Europaunionen. Og kanskje er det bekvemt for noen, at Norges frie stilling i unionen med Sverige ikke blir sammenlignet med den unionen vi nå er tilsluttet gjennom EØS.
Hovedsiden