Når kritikken raser som verst trekker norske politikere alltid fram at Nobel-komiteen ikke representerer Norge, men handler på egne vegne. Dette er bare tull. Komiteen består av fem nordmenn valgt av Stortinget.
Idiot-pris
Dessverre er det akkurat det som har hendt igjen, ved at prisen fant veien til Det hvite hus og Donald Trump. For alle andre enn veldig patriotiske nordmenn får dette Norge og Nobel-komiteen til å framstå i et svært lite fordelaktig lys. Det hjelper så lite at mange politikere i Norge skylder på den amerikanske presidenten - igjen. At han er “dum” og “barnslig”. For resten av verden er utdelingen bare en ny norsk skivebom, og Norge har igjen feilet på den internasjonale politiske arena.
Terrorist-pris
Heller ikke da Norge presterte å gi fredsprisen til tre "terrorister" ble det jubel i verdenssamfunnet. Ikke mange var imponert da palestinernes Yasser Arafat skulle dele prisen med israelerne Yitzhak Rabin og Shimon Peres. Det herrens år 1994 ble derfor preget av mye kritikk av Nobel-komiteen - som vanlig. Prisen ble gitt for Oslo-avtalen, som skulle skape fred mellom Israel og Palestina, men i virkeligheten var avtalen laget på en måte som tjente USA og vestlige interesser i langt større grad enn palestinske. Dette hadde kanskje vært greit, om man ikke i hykleriets ånd påstod det stikk motsatte.
Neger-pris
Det var også svært pinlig da Norge, uten at den amerikanske presidenten hadde rukket å bombe noe som helst, ga prisen til Barack Obama i 2009. Dessverre førte mangelen på bombing til internasjonale spekulasjoner om komiteen rett og slett hadde gitt amerikaneren prisen fordi han var farget. Onde tunger døpte prisen om til “neger-prisen”. Norge kan blånekte, men resten av verden mener tildelingen var absurd og rasistisk. Det hører med til historien at til og med Obama uttrykte overraskelse over tildelingen. Det må også legges til at Obama arvet krigføring i Afghanistan og Irak.
Hakk i plata-pris
Enten Norge liker det eller ikke ser resten av verden på Nobels fredspris som et produkt av norske og vestlige verdier. Til og med konservative analyser fra andre vestlige demokratier peker på akkurat det samme, nemlig et tydelig mønster. Da hjelper det ikke at Nobelkomiteen hardnakket hevder at prisen er et verktøy for å fremme demokrati, ytringsfrihet og liberale menneskerettigheter.
Imperialist-pris
Prisen har ført til sterke anklager fra Kina og Russland om at prisen er et politisk instrument for vestlig mønster, eller til og med "kulturell imperialisme". Da Liu Xiaobo fikk prisen i 2010 var det uten tvil direkte utfordring til Kina. Lille Norge skulle lære kineserne om demokrati og hvordan man best skulle lede et land med 1.5 milliarder innbyggere. Liu fikk prisen for sitt engasjement i "Charter 08" – et manifest basert på vestlige verdier og som krevde politiske reformer, flerpartisystem og rettssikkerhet i Kina.
Prematur-pris
Det hører med til saken at forholdet mellom Norge og Kina ble satt tilbake flere tiår. Kinesiske myndigheter kalte tildelingen en utilslørt fornærmelse, men pekte også på at den vitnet om mindre forståelse for hvordan verden er satt sammen. At prisen var noe prematur, og at den i en tenkt situasjon der man faktisk hadde gjort som Norge ønsket, ville ha skapt ustabilitet og farlige internasjonale konsekvenser.
Forakt-pris
Heller ikke da Mikhail Gorbatsjov fikk prisen i 1990 for å ha bidratt til slutten på den kalde krigen ble prisen tatt godt imot - internasjonalt. Russland så på prisen som et forsøk på å føre landet inn på et styresett som man ser i de såkalte "vestlige demokratier". Dels på grunn av Norge og Nobel-komiteen ble Gorbatsjov hyllet som en helt i Vesten. Problemet var at han i økende grad ble foraktet i sitt eget land. Som vanlig var Nobel-komiteen ikke på vanlige folks side. De var på Vestens side, og viste liten eller ingen vilje til å forstå folk flest i Russland.
Bråkmaker-pris
Internasjonale kritikere av Nobel-prisen peker igjen og igjen på at prisen ignorerer kollektive rettigheter. Nobel-komiteen fokuserer for mye på individuelle friheter av typisk vestlig mønster og for lite på økonomisk utvikling og stabilitet, noe som for eksempel betyr mer i Asia og Afrika. Konklusjonen for de fleste pressefolk og akademikere utenfor Vesten er at Norge og Nobel-komiteen bruker prisen som et redskap for til å støtte opposisjonelle i land som Vesten eller nære allierte har et anspent forhold til. Venezuela saken har igjen synligjort problemstillingen. Nok er nok nå.