Fredsprisen - komisk og gammeldags

Verden ler av Norge

Hver gang den deles ut går prisen til personer og organisasjoner fra Vesten, eller til noen som deler Vestens verdier. På toppen av det hele kommer komiske priser. EU under finanskrisen, Kissinger under Vietnam-krigen og Barack Obama fordi han er farget.

Fredsprisvinner Maria Corina Machado viser 15.januar 2026 stolt fram hva hun mener om Norge og Fredsprisen. Hun ga den til Donalt Trump.
Foto: The White House/CC BY-SA 3.0/theContrapart
Tekst: Jostein Mosnes-Holmen
Dato: 17.01.25

Nobels fredspris har alltid fått mye global kritikk. Utdelingen av prisen til Machado fra Venezuela er for mange mennesker dråpen som får begeret til å flyte over. Norge har hatt god tid på seg til å finne en verdig kandidat, men alt Nobel-komiteen drar opp av hatten er en person som gir bort medaljen til en amerikansk president som bryter folkeretten. Norges dårlige dømmekraft i denne og andre tildelinger har lagt prisen politisk død, fordi folk i store deler av verden ikke lenger har tillitt til at den er uavhengig.

Bør avvikles

Mange i Norge sier Machado har ydmyket Norge og Nobelkomiteen ved å gi medaljen til Donald Trump. De hevder at Machado latterligjør prisen og får det internasjonale pressekorpset til å trekke konklusjonen at prisen er moden for skraphaugen. Det siste er riktig, men å latterligjøre prisen har Norge klart på egenhånd gjennom en serie gale handlinger. Prisen har utspilt sin rolle og fremstår i dag bare som et slitt verktøy fra den kalde krigen. Prisen går alltid til personer og organisasjoner fra Vesten eller til noen fra den tredje verden som deler Vestens verdier, men selv i den kontekst er det utrolig hvor klønete komiteens beslutninger fremstår.

EU fikk prisen

Da EU ble tildelt Nobels fredspris i 2012 vakte det voldsom debatt, både i Norge og internasjonalt. Kritikken handlet om prinsippene og om hva Nobel selv egentlig ønsket med prisen. I 2012 herjet finanskrisen i Europa. Land som Hellas og Spania opplevde enorm arbeidsledighet, fattigdom og voldsomme gateprotester. Mange mente det var absurd og virkelighetsfjernt å gi en fredspris til en organisasjon som skapte så mye sosial uro og splid. Utenlandske journalister hadde også fått med seg at Norge er et europeisk land utenfor EU der flertallet av befolkningen to ganger hadde stemt nei til EU, - men som fordi de fleste politikerne var for EU, - hadde sendt en ja-delegasjon til Brussel for å lage EØS avtale. At det norske Storting så oppnevner fem personer der flertallet velger å gi fredsprisen til EU fremstod derfor som et symbol på folkeforakt og politikere i stadig mer utakt med egne velgere.

Brudd med Nobels testamente

Alfred Nobel skrev i sitt testamente at prisen skulle gå til "reduksjon av stående arméer" og stimulere til fred. Kritikerne pekte på at EU tvert imot jobbet for å styrke sitt militære samarbeid. Dessuten har EU egne innsatsstyrker og koalisjonen består av store våpeneksporterende nasjoner. Kritikerne mente EU var alt annet enn en fredsbevegelse.


Enten Norge liker det eller ikke ser resten av verden på Nobels fredspris som et produkt av norske og vestlige verdier. Norge og Nobel-komiteen bruker prisen som et redskap for til å støtte opposisjonelle i land som Vesten eller nære allierte har et anspent forhold til.


Enstemmig Storting

Når kritikken raser som verst trekker norske politikere alltid fram at Nobel-komiteen ikke representerer Norge, men handler på egne vegne. Dette er bare tull. Komiteen består av fem nordmenn valgt av Stortinget. Derfor viser de gang på gang at de ikke har forutsetninger for å forstå fred og rettferdighet utenfor en vestlig kontekst. Nylig ble det norske Storting for første gang enstemmige i at man skulle “gå til krig” mot et naboland som ikke har truet Norge. Selv med all verdens gode intensjoner er det å sende jagerfly og tanks mot et naboland man ikke er i krig med - kontroversiellt.

Ikke bra

Gobalt ser de fleste på Nobel-komiteen som Stortinget og Norges forlengede arm. Utenlandske journalister har ingen problemert med å se at komiteen og dets medlemmer er norske samfunnsstøtter, spesialutvalgt til jobben fordi de representerer solide norske verdier. Hver og ett medlem kunne således gått inn i styre og stell, både i private og offentlig regi. Dette er årsaken til at komiteen alltid klarer å lande på en dårlig løsning for verden, men en god løsning for nære allierte.

Bombe-pris

Den mest kontroversielle utdelingen er uten tvil da Henry Kissinger fikk prisen i 1973. Han fikk prisen sammen med den nordvietnamesiske Le Duc Tho for å lage våpenhvileavtale i Vietnam. Problemet var at "Norge" og Nobel-komiteen ga prisen til aggressorens side i en konflikt. Den norske Nobel-komiteen ga prisen til en mann som beordret kraftig bombing av Nord-Vietnam og Kambodsja mens forhandlingene pågikk. Man ga aggressoren fredspris.

Toppen

Når kritikken raser som verst trekker norske politikere alltid fram at Nobel-komiteen ikke representerer Norge, men handler på egne vegne. Dette er bare tull. Komiteen består av fem nordmenn valgt av Stortinget.


Idiot-pris

Dessverre er det akkurat det som har hendt igjen, ved at prisen fant veien til Det hvite hus og Donald Trump. For alle andre enn veldig patriotiske nordmenn får dette Norge og Nobel-komiteen til å framstå i et svært lite fordelaktig lys. Det hjelper så lite at mange politikere i Norge skylder på den amerikanske presidenten - igjen. At han er “dum” og “barnslig”. For resten av verden er utdelingen bare en ny norsk skivebom, og Norge har igjen feilet på den internasjonale politiske arena.

Terrorist-pris

Heller ikke da Norge presterte å gi fredsprisen til tre "terrorister" ble det jubel i verdenssamfunnet. Ikke mange var imponert da palestinernes Yasser Arafat skulle dele prisen med israelerne Yitzhak Rabin og Shimon Peres. Det herrens år 1994 ble derfor preget av mye kritikk av Nobel-komiteen - som vanlig. Prisen ble gitt for Oslo-avtalen, som skulle skape fred mellom Israel og Palestina, men i virkeligheten var avtalen laget på en måte som tjente USA og vestlige interesser i langt større grad enn palestinske. Dette hadde kanskje vært greit, om man ikke i hykleriets ånd påstod det stikk motsatte.

Neger-pris

Det var også svært pinlig da Norge, uten at den amerikanske presidenten hadde rukket å bombe noe som helst, ga prisen til Barack Obama i 2009. Dessverre førte mangelen på bombing til internasjonale spekulasjoner om komiteen rett og slett hadde gitt amerikaneren prisen fordi han var farget. Onde tunger døpte prisen om til “neger-prisen”. Norge kan blånekte, men resten av verden mener tildelingen var absurd og rasistisk. Det hører med til historien at til og med Obama uttrykte overraskelse over tildelingen. Det må også legges til at Obama arvet krigføring i Afghanistan og Irak.

Hakk i plata-pris

Enten Norge liker det eller ikke ser resten av verden på Nobels fredspris som et produkt av norske og vestlige verdier. Til og med konservative analyser fra andre vestlige demokratier peker på akkurat det samme, nemlig et tydelig mønster. Da hjelper det ikke at Nobelkomiteen hardnakket hevder at prisen er et verktøy for å fremme demokrati, ytringsfrihet og liberale menneskerettigheter.

Imperialist-pris

Prisen har ført til sterke anklager fra Kina og Russland om at prisen er et politisk instrument for vestlig mønster, eller til og med "kulturell imperialisme". Da Liu Xiaobo fikk prisen i 2010 var det uten tvil direkte utfordring til Kina. Lille Norge skulle lære kineserne om demokrati og hvordan man best skulle lede et land med 1.5 milliarder innbyggere. Liu fikk prisen for sitt engasjement i "Charter 08" – et manifest basert på vestlige verdier og som krevde politiske reformer, flerpartisystem og rettssikkerhet i Kina.

Prematur-pris

Det hører med til saken at forholdet mellom Norge og Kina ble satt tilbake flere tiår. Kinesiske myndigheter kalte tildelingen en utilslørt fornærmelse, men pekte også på at den vitnet om mindre forståelse for hvordan verden er satt sammen. At prisen var noe prematur, og at den i en tenkt situasjon der man faktisk hadde gjort som Norge ønsket, ville ha skapt ustabilitet og farlige internasjonale konsekvenser.

Forakt-pris

Heller ikke da Mikhail Gorbatsjov fikk prisen i 1990 for å ha bidratt til slutten på den kalde krigen ble prisen tatt godt imot - internasjonalt. Russland så på prisen som et forsøk på å føre landet inn på et styresett som man ser i de såkalte "vestlige demokratier". Dels på grunn av Norge og Nobel-komiteen ble Gorbatsjov hyllet som en helt i Vesten. Problemet var at han i økende grad ble foraktet i sitt eget land. Som vanlig var Nobel-komiteen ikke på vanlige folks side. De var på Vestens side, og viste liten eller ingen vilje til å forstå folk flest i Russland.

Bråkmaker-pris

Internasjonale kritikere av Nobel-prisen peker igjen og igjen på at prisen ignorerer kollektive rettigheter. Nobel-komiteen fokuserer for mye på individuelle friheter av typisk vestlig mønster og for lite på økonomisk utvikling og stabilitet, noe som for eksempel betyr mer i Asia og Afrika. Konklusjonen for de fleste pressefolk og akademikere utenfor Vesten er at Norge og Nobel-komiteen bruker prisen som et redskap for til å støtte opposisjonelle i land som Vesten eller nære allierte har et anspent forhold til. Venezuela saken har igjen synligjort problemstillingen. Nok er nok nå.

Hovedsiden

Adm:

@motparten.no

Kundeservice
kundeeservice@

Kontakt:

Motparten.no
Elevine Heedes vei
4839 Arendal