Foto: President.gov.ua/The White House/theContrapart
Tekst: Stein Olav Krosby
Dato: 24.11.25
Det amerikanske synet kommer tydelig til uttrykk i den 28 punkts fredsplanen som USA har foreslått. Kritikerne peker på at den er laget i for tett samarbeid med Russland, mens realpolitikken viser at dette synet også er utbredt innad i EU-systemet. Det blir absurd at Barth Eide skal krige tuil siste mann når Ukrainas befolkning sier nei.
Lang krig eller frosset fred
RAND sier videre at "The war is trending toward a long war or a frozen conflict."
Uttalelsene viser at det som for kort tid siden ikke var lov til å si, nå har blitt helt akseptabelt. Det er ikke lenger kontroversielt å si at Ukraina ikke kan vinne. Likevel fortsetter man å pøse milliarder innm i våpen.
EU også
European Council on Foreign Relations (ECFR) skriver nesten det samme som amerikanske RAND. "A Ukrainian military victory is now considered increasingly unlikely." I EU rapporten står det også at "The likely outcomes are long war or frozen conflict." Det er omtrent identisk med den konklusjonen man har trukket i USA. Folk som arbeider i Brussel sier at dette nå er en akseptert og almen kjent oppfatning. Likevel virker det som om erkjennelsen ikke msitter over på konkrete vedtak, der man fortsatt har fokus på ukrainsk seier og at mer våpen er veien til fred.
Norge - brutal aktør
På et eller annet tidspunkt må pengestrømmen kanaliseres mot fredsforhandlinger og anti-krigs løsninger. Dessverre ser det ikke ut som om store bidragsytere som Norge forstår dette. I det lille rike landet som bevilger så mange milliarder til kuler og krutt er det fortsatt den gamle tankegangen som råder. "krig er veien til fred". Etter fire år med massedrap på unge menn virker en slik tankegang nå både uintelligent og brutal.
Ikke rettferdifg verden
Krigen i Ukraina og konflikten mellom Israel og Palestina viser hvordan verdens maktbalanse fungerer når stormakter står bak partene. På overflaten er dette to helt ulike konflikter, men i praksis følger de samme mønster. Vi der internasjonale institusjoner som ikke evner å gripe inn. Resultatet er at både Russland og Israel står i posisjoner der de kan oppnå sine mål uten at verdenssamfunnet kan stoppe dem. Det er ikke lenger tabu å si dette høyt. Det er blitt etablert realpolitikk.
God butikk
Krigsutviklingen i Ukraina har gått inn i en fase der Ukraina forsvarer, men ikke vinner. Frontlinjene holdes, men flere strategisk viktige posisjoner svekkes gradvis. Det er liten indikasjon på at Ukraina klarer å holde byen Pokrovsk dersom dagens utvikling fortsetter. RAND-rapporter og uttalelser fra amerikanske militære høringer viser at Ukraina får nok støtte til å unngå kollaps, men ikke nok til å gjennomføre en offensiv som endrer krigens dynamikk.
Toppen
Både EU og Pentagon vet at krigen ikke kan vinnes. Likevel forleder de land sonm Norge til å pøse milliarder inn i våpen-leveranser.
Europa betaler
USA tjener ufattelige summer våpen og materiell som holder linjene, men ikke i et omfang som kan presse Russland tilbake i okkuperte områder. I praksis betyr dette at Europa står med hovedbyrden. USA finansierer ikke denne krigen; det er EU som gjør det. Den politiske og økonomiske evnen til å fortsette i samme tempo er allerede under press i flere europeiske hovedsteder. Når regninger for våpen, ammunisjon, flyktninger og energikrise summeres, blir krigen til slutt et spørsmål om hvor lenge europeiske velgere vil prioritere Ukraina foran egen økonomi. EU mangler både industrikapasitet, ammunisjonsproduksjon og budsjettrom. Når dette først svikter, faller støtten – og Ukraina faller med den.
Har god tid
Russland vet dette. Derfor er den militære strategien langsom, utmattende og beregnet. I motsetning til mange vestlige analyser som peker på Russlands BNP som svakhet, er Russland i realiteten et land som er mer selvforsynt enn de fleste europeiske økonomier. Landet har de største påviste naturgassreservene i verden og er verdens største gasseksportør ifølge IEA. Russland er ikke avhengig av de globale markedene på samme måte som vestlige økonomier; det finnes en offisiell økonomi og en parallell økonomi som gjør landet robust i krigstid. Dette gir Russland evnen til å føre en langvarig konflikt uten å kollapse.
FN ikke bra
På den diplomatiske siden er bildet det samme. FN er i praksis paralysert. Russland legger ned veto mot alle resolusjoner som retter seg mot krigen i Ukraina, og USA gjør det samme i saker som angår Israel. Dette betyr at verdenssamfunnet står uten håndhevelsesmekanismer. Russland stopper alle tiltak som kunne tvunget dem til tilbaketrekning, og USA stopper alle forsøk på å presse Israel. Dermed kan Israel fortsette sin politikk på Vestbredden og i Gaza uten at FN kan gripe inn. FN er gjort passiv i begge konfliktene, og en passiv part kan ikke hindre en supermakt eller en stat med en supermakt bak seg i å få viljen sin.
Uungåelig resultat
USA begrenser seg til våpensalg, indirekte støtte, satellittstyring og etterretning, men uten å ta risikoen som følger av direkte involvering. Dette er et så tydelig premiss at det knapt diskuteres offentlig. Ingen vestlige land vil presse Russland så hardt at atomkrig blir et mulig utfall. Derfor må det til slutt komme innrømmelser fra EU, Storbritannia, Norge og Ukraina. Russland kalkulerer med dette, og mye tyder på at det er riktig analyse. USA sitter tryggest. De tjener økonomisk på krigen, får økt våpeneksport og styrker sin posisjon i NATO, mens Europa og Storbritannia tappes politisk og økonomisk. Dette er nøyaktig det resultatet som avisen du nå leser sa ville skje i en lederartikkel i februar 2023 og i en serie andre artikler.
Hovedsiden