Foto: pixabay/motparten
Tekst: Marius Kleppe Kolstad
Dato: 16.07.24
Jentene i serien jobber knallhardt for å oppnå det de har drømt om. På mange måter er de toppidrettsutøvere, men de må både jobbe på si, og være utsatt for et press med hensyn til utseendet.
Idrett
Cheerleading oppstod i USA som underholdning i forkant av andre idrettsutøveres arrangementer. I dag har de også egne arrangement. Cheerleading blir i serien beskrevet som en idrett, og ser man nærmere på vanskelighetsgraden på det som fremføres er dette riktig. Netflix nye serie om cheerleading er derfor ikke noen søt historie om småjenter som vrikker på rumpa, men mer en film som viser virkeligheten bak fenomenet cheerleading på godt og vondt.
Global
Mange forbinder cheerleading med USA, men idretten er absolutt globalt tilstede, også i Norge. International Cheer Union (ICU) har 3,5 millioner medlemmer i 116 land. I Norge er det over femti klubber med rundt fem tusen medlemmer. De er samlet i foreningen Amerikanske Idretters Forbund (NAIF), som står bak lokale og nasjonale konkurranser og arrangementer.
Mangler menn
Kanskje er det gammeldags å stille spørsmål om jentenes opptreden er et sexy danseshow? Man har for lengst sluttet å gjøre dette i idretter som tennis, turn og kunstløp på skøyter, der jentene er like lettkledde som i cheerleading. Årsaken er at det i disse idrettene også deltar menn I tillegg regnes som selvstendige idretter. Problemet med selvstendighet har idretten selv løst med egne arrangement, men problemet med fraværet av menn er der ennå.
Høyt nivå
I dag er imidlertid nivået så høyt at det også i Norge arrangeres nasjonale mesterskap der lag fra hele Norge deltar. Cheerleading har blitt stadig mer populær de siste årene, og det er ikke lenger tvil om at det er en idrett, men om den blir olympisk gjenstår det å se. Da må nok menn også delta, og det spørs om interessen ville vært like stor om halvnakne menn viste store deler av rumpa under akrobatiske sprang, før en hockey-kamp eller cupfinalen på Ullevåll Stadion?
Slipper unna
På Amerikanske Idretters Forbund (NAIF) hjemmesider kan vi lese følgende forklaring på hvorfor lettkledde jenter bruker gymnastiske virkemidler til å skape stemning på idrettsarrangement.
"Cheerleading er en konkurranseidrett der lagene bedømmes for sine koreograferte show. Rutinene inneholder blant annet pyramider, kast, cheer (som er rop), hopp, turn og stunts. Cheerleading er en lagidrett der alles innsats vektes like høyt og synkrone bevegelser og timing er viktig."
På nettsidene beskrives det også i detalj hvilke typer cheerleading som praktiseres og hvilke regler og hvilke kriterier som legges til grunn.
"En egen gren av cheerleading er performance cheer. Under performance cheer er det to kategorier – hip hop og pom. Performance cheer bedømmes også på synkronitet, hurtighet og flyt, men skiller seg fra cheerleading ved at det her kun er dans i rutinene."
Toppen
Dobbelt press
Etter at America's Sweethearts kom ut i juni har den klatret oppover Netflix-listene.
Serien begynner med å vise den knallharde rekrutteringen for å bli Dallas Cowboys Cheerleader. Jentene opplever et ekstremt press, der de både må være perfekte utseendemessig, men også yte perfekt som idrettsutøvere.
Cowboystøvler
I serien får vi blant annet møte 24 år gamle Ariana McClure. Hun gir opp en bra betalt jobb for å flytte til Dallas og bli cheerleader. Alle jentene må se nesten like ut, og alle sammen må komme inn i trange små shorts som ikke overlater mye til fantasien. For å gjøre jobben ekstra vanskelig må jentene som skal lykkes i Dallas også bruke cowoystøvler. Ikke mange toppidrettsutøvere ville godtatt et slikt fottøy.
Dårlig lønn
Serien sjokkerer ved å avsløre andre kritikkverdige forhold. For eksempel er lønnen merkelig lav i forhold til den stjernestatus som cheerleaderne har. De fleste jentene må derfor ha andre jobber i tillegg til trening og arrangementer som cheerleadere. Undersøkelser viser riktignok at cheerleaderlønnene har tatt seg noe opp de seneste år, men det er fortsatt langt i fra det jentene fortjener.
Selvbilde
Selvsagt klarer ikke serien å styre unna jenters problemer med selvbilde og utseende. Derfor kommer de klassiske klisjeene opp, der kjempepene jenter hulker over depresjoner fordi de ikke ser bra nok ut, noe som sikkert vil irritere mange normale jenter, som fint klarer å leve et normalt liv uten å gå til frisør hver dag, eller å legge seg ned for å dø på grunn av et strekkmerke på rumpa. Problemet er at for jentene dette gjelder synes probleme å være høyst reelle.
Spisesforstyrrelser
En erfaren serietitter vil forvente at et alvorlig kvinneproblem som spiseforstyrrelser vil dukke opp i serien. Det gjør det også. Filmsugne seere som ikke orker overdoser av unge kvinnfolk som går til terapeut fordi de har enorme problemer med noe alle andre ser på som luksusproblemer, bør derfor styre unna denne serien.
Hulking
En annen ting en erfaren tv-titter også vil forvente seg, når man har laget en hel serie med unge damer, - er gråting. Og de som liker gråting og hulkende unge kvinner vil definitivt ikke bli skuffet. De får dette i rikt monn. Selvsagt er det skuffelser på løpende bånd i serien, både for enkeltpersoner og gruppen som helhet. For en med gråtefetisj må scener der et helt cheerladerteam hulker sammen, være et emosjonelt seriehøydepunkt.
Ofre eller pionèrer
Det er likevel liten tvil om at serien kan være et viktig bidrag for å belyse negativ objetivisering av kvinner, og på mange måter viser serien at cheerleaderne er ofre for en mannsdominert verden, der kvinnene selv blir misbrukt som nyttige idioter for mannfolkenes syn på hvordan ting bør være. Ikke alle vil være enige i dette. I våre dager med LBTQ og regnbueflagg på alt fra forsikringsselskap til kommunerådhus, kan man faktisk se for seg en verden som også får mannlige cheerleadere, og der begge kjønn får bedre lønn og arbeidsvilkår.
Hovedsiden