Foto: Xinhua/theContrapart
Tekst: Ludvig Storn
Dato: 20.09.25
Kina bygger i øyeblikket en 2370 kilometer lang ultra-høyspennings-likesstrømslinje fra Wuwei i Gansu til Shaoxing i Zhejiang. Avstanden fra det sørligste punktet på Norges fastland, Lindesnes, til det nordligste, Nordkapp er 1700 kilometer, men kjører du bil snakker vi om 2300 kilometer fra sør til nord. Det er som den nye kinesiske UHVD kraftlinjen.
ULTRA-høyspenning
Kraftlinjen i Kina opererer med såkalt “ultra” høyspenning.. Ifølge operatøren er linjen en ±800 kV UHVDC-forbindelse med omtrent 8 000 MW kapasitet og en investeringsramme på 35,3 milliarder yuan. Det tilsvarer 4,82 milliarder amerikanske dollar, eller omlag 48 milliarder norske kroner. Med andre ord helt innenfor et budsjett Norge kunne akseptert. Kineserne omtaler prosjektet som et verktøy for å flytte store mengder fornybar energi fra produksjonsrike områder i innlandet til industrisentra i øst. For Norges vedkommende ville det blitt fra nord til sør.
Humpete vei
En ultra høyspennings-korridor gjennom Norge ville over natten utjevnet nord-sør-prisforskjellene. Teknologien frakter store mengder kraft effektivt over lange avstander på en sikker og lønnsom måte. Årsaken til at et slikt prosjekt ikke vurderes i Norge er de vanlige norske problemene. Omfattende behov for lokal støtte og politisk aksept. Det ville kreve politiske løsninger. I Norge sliter man med å bli enige om noe som helst. I Kina kan man vedta utbygging sentralt og starte arbeidet straks. Spør du en norsk politiker vil han, hun eller he smile stolt og forklare deg at dette er styrken med norsk politikk.
Det norske problemet
Norge har store mengder vannkraft i nord og i fjellområdene, mens det er mest forbruk i sør. For å reflektere fysiske begrensninger i nettet er Norge delt i fem prisområder. Når kapasiteten mellom sonene er oppbrukt, oppstår regionvise prisforskjeller. Det betyr billig kraft i nord og dyrere kraft i sør, fordi strøm ikke kan flyte fritt nok for å jevne ut prisene. Dèt problemet ville forsvunnet med en ultra-høyspenningskorridor fra nord til sør. Dette vet Statnett som lenge har pekt på begrenset overføringskapasitet som årsak til prisforskjellene.
Politiske årsaker
Statnett er klar over at HVDC-teknologi egner seg veldig godt for punkt-til-punkt langdistanse overføring av store mengder strøm. Det har de fortalt politikerne. Det er ikke slik at Norge ikke har teknologien. Den nye kinesiske ledningen er ikke hokus pokus. Statnett har forklart politikerne gang på gang at fordelene er store med ultra-høyspenning fordi det blir lave tap ved høy effekt over lange distanser. Statnett ville hatt bedre kontroll over nøyaktig hvilken mengde kraft som flyter i korridoren.
Har allerede UHVD - under vann
Statnett vet dette fordi Norge allerede har ultra-høyspenningsnett, men det er under vann. Vi snakker om de omstridte kablene til kontinentet. Forskjellen fra de kinesiske kablene er at de er over vann. Alle norske fagmiljøer og bransjeaktører peker derfor på at en ultra-høyspennings-trasé er økonomisk riktig, men innser også at det politiske landskap i Norge ikke er anlagt slik at fornuftige løsninger kan la seg realisere.
Svart bakside
En av dem som har avslørt norsk dobbeltmoral er den svenske forfatteren og gravejournalisten Lisa Röstlund. I sin bok "Norgeparadoxen" har hun foretatt en seriøs granskning av "det goda landets svarta baksida". Her kritiserer hun åpenlyst Norge for dobbeltmoral fordi landet proklamerer seg som "klimaleder", samtidig som Norge importerer egen gass som grønn energi. Norge selger gass tilsvarende ti ganger totalt norsk forbruk som omgjøres til elektrisitet i Europa.
Toppen
Norge har teknologien men vil ikke bruke den. I Kina bestemmer man seg for å gjøre det - og vipps har man løst et stort problem. En ultra-høyspenningskorridor i Norge ville ført til priskonvergens. Det er et fint ord for å si at prisene i sør vil falle og prisene i nord vil stige. Det er positivt for industri og husholdninger i sør, men det negativt for de i nord.
Sårbare områder
I Norge møter luftledninger ofte sterk lokal motstand, og krav om jordkabel eller sjøkabel i sårbare områder øker prisene betydelig. Statnett har ikke annet valg enn å oppgradere eksisterende ledninger for å hente mest mulig verdi per investert krone. I praksis betyr det at et kopi-prosjekt i norsk kontekst ikke kommer til å skje. Regjeringen er ikke sterk nok til å gjennomføre prosjektet, som måtte ha ekspropiert land og overstyrt lokaldemokrati.
Tafatt regjering
En ultra-høyspenningskorridor ville ført til priskonvergens. Det er et fint ord for å si at prisene i sør vil falle og prisene i nord vil stige. Det er positivt for industri og husholdninger i sør, men det er tilsvarende negativt for de i nord. Men det er ikke bare nordlendingene som protesterer mot krafkorridor. Over alt er det lokaleordførere og miljøroganisasjoner som stikker kjepper i hjulene for utviklingen. For utenlandske observatører er det likevel underlig å se at en regjering har så lite makt i forhold til et stort viktig fellesgode og nasjonalt produkt som strømpriser til husholdningene.
Blir ikke raskere
Til tross for at den nyansatte Statnett sjefen Elisabeth Vike Vardheim har uttalt at Statnett “må planlegge og bygge nett raskere og mer effektivt” , er det akkurat det Statnett ikke kommer til å gjøre. Det blir ikke en ultra-høyspennings-korridor mellom Nord og Sør-Norge. Stakkars Vadheim tiltrådte som fast administrerende direktør i oktober 2024. Som toppsjef må hun nok finne seg i å svelge mange politiske kameler. Hun sitter på teknologi som enkelt og raskt kunne utjevnet strømprisene, men hun kan ikke bruke dem av politiske årsaker.
Kunne vært lik pris også uten korridor
Enten man bygger en slik korridor eller ikke kunne likevel den norske regjeringen sørget for at alle nordmenn hadde lik pris på strøm. Det vil heller ikke skje. Når man leser avisene eller hører på eksperter og politikere virker det som om dette er umulig. Det er er det ikke. Andre land har også flaskehalser og prisområder som Norge, men sørger likevel for å ha lik pris for hele befolkningen. Italia har for eksempel syv prisområder i engrosmarkedet, men for sluttbrukere, både husholdninger og bedrifter, opererer de med én felles strømpris nasjonalt.
Det går fint andre steder
Tyskland har ett nasjonalt prisområde i engrosmarkedet, noe som betyr at strømprisen er lik over hele landet til tross for flaskehalser i nettet. Nederland opererer også med ett nasjonalt prisområde, noe som innebærer en felles strømpris til tross for “norske” flaskehalser i nettet. Storbritannia har ett prisområde for hele landet, noe som sikrer samme strømpris uavhengig av geografisk plassering. Til og med Finland har én felles strømpris for hele landet, selv om det i perioder kan være regionale forskjeller i tilbud og etterspørsel. Eksemplene viser at det ikke er noe i veien for å sørge for lik pris for alle selv om det er regioner og flaskehalser i nettet. Det handler bare om politisk vilje. Norge er “kan ikke” og “vil ikke” landet som er stolt av å være det.
Norgespris roer gemyttene
Regjeringen har i stedet innført Norgespris. Denne skal sørge for at sinte folk på Sør og Østlandet holder kjeft, men den skal også bane vei for at man kan bygge flere kabler til kontinentet i fremtiden. Hvis Norge ikke skal bygge gasskraftverk eller kjernekraftverk, men bygge mer industri og datasentre finnes det ingen vei utenom flere kabler og økt strømimport fra kabler. Verken vann eller vindkraft har et utbyggingspotensiale som kan takle fremtidige strømbehov.
Hovedsiden